Knøtteblogg, del 7 – Endelig knakk vi koden!

Jeg skal ikke skrive en lang utgreiing om mine mest frustrerte øyeblikk, men føler for å dele et par hverdagssituasjoner med dere, som sikkert mange kjenner seg igjen i. -Som når jeg er på vei ut døra om morgenen; litt for seint ute, to barn på slep, to hunder som løper rundt i hagen og jeg tenker at det er en strålende idè å ta med meg matsøpla ut sånn i samme slengen, og valpen så klart bestemmer seg for å hoppe opp og bite hull i posen så all komposten velter ut foran huset. Er det Hopis feil? Så klart ikke. -Eller når vi har gått tur i skogen, barna er våte på beina og jeg prioriterer å få av dem støvler og sokker og slipper hundene inn alene, noe som resulterer i at minstemann –høy på livet og gira etter skogstur- hopper opp på bordet og spiser skiva som ikke ble ryddet bort før vi gikk ut, for så å nappe med seg noen fargestifter og partere dem utover teppet før vi rekker å gjøre noe som helst. Kan vi skylde på Hopi? Nope. Men lett å alltid være i forkant når det er mange andres behov som også skal tilgodesees, det er det absolutt ikke, og konsekvensen er ovennevnte scenarier.
Hopi er ingen vanlig valp, han kommer fra utpregede brukslinjer og var godt over snittet gira da han kom i hus etter åtte uker med 6 brødre og en søster. Det var nok av action i den valpekassa! Jeg har måttet tenke helt nytt med ham, ikke bare være i forkant, men tenkte to eller tre skritt frem før jeg gjør noe.Han baklengskjeder ALT, for eksempel: Han snuser på bordkanten, jeg viser ham til plassen med fingeren, venter tre sekunder etter han har satt seg og belønner. Han reiser seg rett opp, går til bordet og snuser, går bort til senga si og setter seg der; klar for belønning), noe som gjør at det ikke holder med tre-sekunders regelen, her må det ventes minst sju til ti sekunder, noe som i endel tilfeller gjør at han gjentar kjedingen sin igjen før jeg rekker å belønne at han sitter der han skal. Til de som lurer; ja, han KAN sette seg på puta si fra før

Ordtaket skomakerens barn har hullete sko stemmer pinlig godt, hundetrenerens valp hadde huset fullt av leker og tyggebein, og dette gjorde at de ble uinteressante og kjedelige (så lenge ikke Mischa var med å leke, så klart!) og han fant andre og forbudte ting å sysselsette seg (les: oss) med i stedet.
Rett før jul tok jeg grep, fjernet alle leker og bein, begynte målrettet trening av husarbeid, økte hvile og soveøktene både alene, sammen med Mischa på kontoret (hvor de er når de er alene hjemme) og sammen med meg på sofaen. Tyggebein får de nå når de skal roe seg før hvile, hvis vi har gjester og trenger at de ligger i hundesengene og ikke i sofaene, eller andre situasjoner hvor et tyggebein er belønning eller en måte å stresse ned på.
Det samme gjelder lekene hans, som nå brukes mer målrettet og belønningsbasert. Hopi fikk en fast jobb i huset, han hjelper meg å ta klærne ut av maskinen, og for å avlevere sokker og t-skjorter til meg får han godbiter.Vi jobber nå med å ta klær ut av skitentøyskurven og legge dem inn i maskinen; viktige arbeidsoppgaver for en ung mann som styrker både selvfølelsen og mestringsfølelsen hans. Han har virkelig vokst med oppgaven! Video av dette kan dere se her: Hopi henter klesvasken Jeg trappet ned på lydighetstreningen (enda jeg ikke trente mer enn en eller to korte økter om dagen), la treningen til utomhus på tur og delte øktene opp i kortere deler og ikke hver dag, og lot trening inne kun være på hans initiativ; det meste han belønnes for inne nå er atferd han selv tilbyr og vi belønner etter hva vi ønsker han skal fortsette å gjøre.*Han går selv bort til hundesenga mens jeg lager mat = Ros.
Han legger seg på senga uten å ha fått beskjed om det = Ros og godbit.
Det lønner seg altså enda mer å legge seg. Dette gjør jeg konsekvent på sengene og liggestedene.
*Han står foran barna uten å hoppe = Ros. Han setter seg foran barna = Ros og godbit.
*Han hilser på folk med beina i bakken = Ros og instruksen ”hilse nede”. Han setter seg = Ros og godbit.
Det er to grunner til at denne treningen virker så godt: 1. Han må tenke selv, noe som gjør at han lærer fortere, syns det er morsommere å jobbe og treningen blir mindre stressende for ham fordi han selv har tenkt ut hva som lønner seg. 2. Jeg slipper å instruere og snakke så mye til ham, det blir mindre frustrasjon for oss begge og mye mindre masing og styr. Jeg ble jo selv veldig gira av å trene ham, for han lærer så fort!
-Han letet litt etter lekene sine den første dagen, men vi kompenserte med fylt kong og tyggebein. Jeg hadde ham mye bundet ved siden av meg de første dagene så jeg kunne hjelpe ham å roe seg og sove. -Han har ikke stjålet noen klær siden han fikk den viktige oppgaven sin med klesvasken, de gangene han nå finner klær leverer ham dem pent til meg

Vi trener videre med apport, smeller og spor, men det er ingen tvil om at det er lydighet og finjustering av momenter han setter aller mest pris på. Ironisk, for det er ikke noe jeg egentlig synes er så morsomt, men sammen med ham blir det skikkelig stas

Jeg har referert til Hopi som en utover det vanlige aktiv og energisk valp, og det er han så absolutt. Jeg har aldri hatt en hund av hans kaliber i hus før, og jeg håper og tror det vil gjøre meg både til en bedre hundetrener og hundeeier. For hundetrenere og folk som skal bruke hunden sin til et bestemt formål hvor de krever at hunden er lett å gire og ligger høyt i motivasjon/stress, så vil hunder som Hopi være midt i blinken og svært tilfredsstillende å jobbe med, og mange hunder avles frem med nettopp disse egenskapene. Men mange som ønsker seg familiehund uten umiddelbare planer om å vie all sin fritid til hundetrening, kan også ende opp med en valp med turbomotor, og jeg er takknemlig over å ha lært så mye av Hopi om hvordan disse hundene bør jobbes med for å få frem det aller beste i dem samtidig som de lærer seg å fungere i en familie. Det er ingen tvil om at selv arbeidsjern som Hopi trenger store mengder ro, søvn og trening i å koble av og ikke stresse seg opp. Han har det definitivt mye bedre nå som stressnivået er senket og han får jobbe med hode og kropp, samtidig som han får nødvendig ro til å fordøye alt han lærer.
Han reagerte for første gang på et menneske et par uker tilbake, vi var på brygga i byen og tittet på måkene og båtene, da det pluselig stod en fisker i fullt signalgult regnutstyr og sydvest foran oss. Hopi frøs til, boffet to ganger, trakk seg et skritt tilbake og avventet. Jeg spurte om det var ok å hilse på og det var det heldigvis, og da fiskeren sa ”hei” til Hopi løsnet kroppen og han styrtet bort til ham i lykkelig Vizsla-hilsing. Hadde ikke fiskeren ønsket å hilse på ville jeg tatt Hopi litt unna, gjort noen morsomme triks og belønnet for å se på ham avslappet. Det viktigste er å skape nødvendig avstand til det hunden reagerer på, så de får tid til å fordøye og hente seg inn igjen.
Det er hundens kroppsspråk som avgjør hvor stor avstand den trenger!
Dette gjelder også når unghunden begynner å teste ut å bjeffe på andre hunder eller folk på tur, legg inn så stor avstand neste gang at hunden din kan se på det den reagerte på med avslappet kropp og holdning. Så trener dere gradvis på å nærme dere, godbit og vennlig ros er perfekt for å underbygge at det den ser på er trygt og greit



Legg igjen et svar
Want to join the discussion?Feel free to contribute!