Knøtteblogg, del 7 – Endelig knakk vi koden!

Det er ingen hemmelighet at denne valpetiden har vært enormt lærerik, frustrerende, kaotisk og samtidig veldig interessant for meg. Jeg har en ny respekt og mye dypere forståelse for nybakte valpefamilier som kommer til meg på kurs eller konsultasjon og fortviler over situasjonen med valp, fulle jobber og barn i huset. Selv var jeg overbevist om at med all min kunnskap og erfaring ville det være null problem å være i forkant, trene Hopi underveis til enhver tid, tilrettelegge og tilpasse. Lite visste jeg….

Jeg skal ikke skrive en lang utgreiing om mine mest frustrerte øyeblikk, men føler for å dele et par hverdagssituasjoner med dere, som sikkert mange kjenner seg igjen i. -Som når jeg er på vei ut døra om morgenen; litt for seint ute, to barn på slep, to hunder som løper rundt i hagen og jeg tenker at det er en strålende idè å ta med meg matsøpla ut sånn i samme slengen, og valpen så klart bestemmer seg for å hoppe opp og bite hull i posen så all komposten velter ut foran huset. Er det Hopis feil? Så klart ikke. -Eller når vi har gått tur i skogen, barna er våte på beina og jeg prioriterer å få av dem støvler og sokker og slipper hundene inn alene, noe som resulterer i at minstemann –høy på livet og gira etter skogstur- hopper opp på bordet og spiser skiva som ikke ble ryddet bort før vi gikk ut, for så å nappe med seg noen fargestifter og partere dem utover teppet før vi rekker å gjøre noe som helst. Kan vi skylde på Hopi? Nope. Men lett å alltid være i forkant når det er mange andres behov som også skal tilgodesees, det er det absolutt ikke, og konsekvensen er ovennevnte scenarier.

Det sies at når du straffer hunden din er det egentlig din manglende trening du korrigerer, og det er så sant som det er sagt. Så klart blir jeg i de nevnte tilfellene super frustrert og fortvilet, så klart blir jeg irritert på Hopi (selv om jeg prøver mitt beste å skjule det), men den jeg blir mest sint på er meg selv. Jeg kan ikke la det gå ut over ham, når han kun er en valp som gjør som valper gjør. Med en ”vanlig” valp er det viktig å planlegge. Det er viktig å være i forkant, tenke et skritt videre før du handler. Du må tenke for valpen, så den har en mulighet til å lykkes med å gjøre det du ønsker.
Hopi er ingen vanlig valp, han kommer fra utpregede brukslinjer og var godt over snittet gira da han kom i hus etter åtte uker med 6 brødre og en søster. Det var nok av action i den valpekassa! Jeg har måttet tenke helt nytt med ham, ikke bare være i forkant, men tenkte to eller tre skritt frem før jeg gjør noe.Han baklengskjeder ALT, for eksempel: Han snuser på bordkanten, jeg viser ham til plassen med fingeren, venter tre sekunder etter han har satt seg og belønner. Han reiser seg rett opp, går til bordet og snuser, går bort til senga si og setter seg der; klar for belønning), noe som gjør at det ikke holder med tre-sekunders regelen, her må det ventes minst sju til ti sekunder, noe som i endel tilfeller gjør at han gjentar kjedingen sin igjen før jeg rekker å belønne at han sitter der han skal. Til de som lurer; ja, han KAN sette seg på puta si fra før Jeg har revet meg litt i håret, særlig i forhold til uvanen hans med å stjele og tygge i stykker våre ting som ikke så ut til å gå over etter tannfellingen som det pleier å gjøre. Vi er en familie med flere tobente, og det HAR så klart skjedd at han har blitt løpt etter når han har stjålet noe, så igjen må vi skylde oss selv. Problemet var mest at han skyndte seg å tygge skatten sin i stykker, så å ignorere det eller prøve å bytte var vanskelig for da var tingene våre allerede ødelagt. Jeg pleier å si til mine kunder at de skal være detektiver etter ting å belønne, det vi belønner blir det nemlig mer av.Med Hopi har det ikke bare vært viktig å finne ting å belønne, men jeg har måttet være en detektiv etter ALTERNATIVER, i tillegg til å finne årsaken til atferden. Han har hatt tilgang på leker og tyggebein hele veien, for å ha noe å avlede og gi i stedet når han har funnet noe av vårt. Jeg tenkte at med så mye arbeidslyst og motor og ikke minst tyggetrang, var det lurt at han hadde ting å holde på med tilgjengelig. Jeg glemte mitt eget råd om å fjerne noen av lekene og så bytte på dem så det stadig var ”nye” leker i kassa, jeg pleier også å si til kunder at for mye leker kan gjøre valpene gira og at når de har blitt fem-seks mnd er det på tide å styre leken så det blir minst mulig av denne inne og mer lek og trening ute for å fremme ro og hvile innomhus.
Ordtaket skomakerens barn har hullete sko stemmer pinlig godt, hundetrenerens valp hadde huset fullt av leker og tyggebein, og dette gjorde at de ble uinteressante og kjedelige (så lenge ikke Mischa var med å leke, så klart!) og han fant andre og forbudte ting å sysselsette seg (les: oss) med i stedet.
Rett før jul tok jeg grep, fjernet alle leker og bein, begynte målrettet trening av husarbeid, økte hvile og soveøktene både alene, sammen med Mischa på kontoret (hvor de er når de er alene hjemme) og sammen med meg på sofaen. Tyggebein får de nå når de skal roe seg før hvile, hvis vi har gjester og trenger at de ligger i hundesengene og ikke i sofaene, eller andre situasjoner hvor et tyggebein er belønning eller en måte å stresse ned på.
Det samme gjelder lekene hans, som nå brukes mer målrettet og belønningsbasert. Hopi fikk en fast jobb i huset, han hjelper meg å ta klærne ut av maskinen, og for å avlevere sokker og t-skjorter til meg får han godbiter.Vi jobber nå med å ta klær ut av skitentøyskurven og legge dem inn i maskinen; viktige arbeidsoppgaver for en ung mann som styrker både selvfølelsen og mestringsfølelsen hans. Han har virkelig vokst med oppgaven! Video av dette kan dere se her: Hopi henter klesvasken Jeg trappet ned på lydighetstreningen (enda jeg ikke trente mer enn en eller to korte økter om dagen), la treningen til utomhus på tur og delte øktene opp i kortere deler og ikke hver dag, og lot trening inne kun være på hans initiativ; det meste han belønnes for inne nå er atferd han selv tilbyr og vi belønner etter hva vi ønsker han skal fortsette å gjøre.*Han går selv bort til hundesenga mens jeg lager mat = Ros.
Han legger seg på senga uten å ha fått beskjed om det = Ros og godbit.
Det lønner seg altså enda mer å legge seg. Dette gjør jeg konsekvent på sengene og liggestedene.

*Han står foran barna uten å hoppe = Ros. Han setter seg foran barna = Ros og godbit.

*Han hilser på folk med beina i bakken = Ros og instruksen ”hilse nede”. Han setter seg = Ros og godbit.

Det er to grunner til at denne treningen virker så godt: 1. Han må tenke selv, noe som gjør at han lærer fortere, syns det er morsommere å jobbe og treningen blir mindre stressende for ham fordi han selv har tenkt ut hva som lønner seg. 2. Jeg slipper å instruere og snakke så mye til ham, det blir mindre frustrasjon for oss begge og mye mindre masing og styr. Jeg ble jo selv veldig gira av å trene ham, for han lærer så fort!

Resultat av endringene:
-Han letet litt etter lekene sine den første dagen, men vi kompenserte med fylt kong og tyggebein. Jeg hadde ham mye bundet ved siden av meg de første dagene så jeg kunne hjelpe ham å roe seg og sove. -Han har ikke stjålet noen klær siden han fikk den viktige oppgaven sin med klesvasken, de gangene han nå finner klær leverer ham dem pent til meg
-Han leker mindre med Mischa inne, ute på tur i skogen er de like i farta som vanlig med det er roligere innomhus.  Han har –bank i bordet- ikke ødelagt noe de to siste ukene, og selv juletreet har fått stå i fred og all juletrepynten min er intakt!Vi gjør stadig fremskritt innen lydighetstreningen, han er en DRØM å jobbe med. Jeg har ham ofte med når jeg trener med andre, og han bryter lek med hunder for å trene lydighet med meg. Fokus og tålmodighet har også hatt en bratt positiv økning, bli-øvelser fungerer nå med mye forstyrrelser og god avstand i de fleste situasjoner. De fleste instrukser sitter nå både med håndtegn alene og på verbal instruks, noe som har gjort at jeg endelig kan begynne å trene ham i Do As I Do teknikken. Så snart han er oppe og går vil jeg ta instruktør eksamen, og kan da endelig dele denne fantastiske treningen med kopiering av atferd med alle dere!
Vi trener videre med apport, smeller og spor, men det er ingen tvil om at det er lydighet og finjustering av momenter han setter aller mest pris på. Ironisk, for det er ikke noe jeg egentlig synes er så morsomt, men sammen med ham blir det skikkelig stas Har trappet opp treningen av den absolutte innkallingen, da radiusen har økt noe de siste ukene. Innkalling og meldetrening er gull verdt, og jeg er imponert over at han holder seg i hagen sammen med oss selv om den ikke er fullstendig innegjerdet. Det er bare tispene i nabohuset som frister litt for mye av og til..!
Jeg har referert til Hopi som en utover det vanlige aktiv og energisk valp, og det er han så absolutt. Jeg har aldri hatt en hund av hans kaliber i hus før, og jeg håper og tror det vil gjøre meg både til en bedre hundetrener og hundeeier. For hundetrenere og folk som skal bruke hunden sin til et bestemt formål hvor de krever at hunden er lett å gire og ligger høyt i motivasjon/stress, så vil hunder som Hopi være midt i blinken og svært tilfredsstillende å jobbe med, og mange hunder avles frem med nettopp disse egenskapene. Men mange som ønsker seg familiehund uten umiddelbare planer om å vie all sin fritid til hundetrening, kan også ende opp med en valp med turbomotor, og jeg er takknemlig over å ha lært så mye av Hopi om hvordan disse hundene bør jobbes med for å få frem det aller beste i dem samtidig som de lærer seg å fungere i en familie. Det er ingen tvil om at selv arbeidsjern som Hopi trenger store mengder ro, søvn og trening i å koble av og ikke stresse seg opp. Han har det definitivt mye bedre nå som stressnivået er senket og han får jobbe med hode og kropp, samtidig som han får nødvendig ro til å fordøye alt han lærer.

Endelig puster vi alle ut, valpetiden er over, og et nytt kapittel er godt igang. Det er ikke like mye fokus på nye hunder, nye steder og nye situasjoner, vi har mange hundevenner å treffe for lek og tur og trening, og jeg ser at Hopi setter pris på det kjente og forutsigbare akkurat nå.
Han reagerte for første gang på et menneske et par uker tilbake, vi var på brygga i byen og tittet på måkene og båtene, da det pluselig stod en fisker i fullt signalgult regnutstyr og sydvest foran oss. Hopi frøs til, boffet to ganger, trakk seg et skritt tilbake og avventet. Jeg spurte om det var ok å hilse på og det var det heldigvis, og da fiskeren sa ”hei” til Hopi løsnet kroppen og han styrtet bort til ham i lykkelig Vizsla-hilsing. Hadde ikke fiskeren ønsket å hilse på ville jeg tatt Hopi litt unna, gjort noen morsomme triks og belønnet for å se på ham avslappet. Det viktigste er å skape nødvendig avstand til det hunden reagerer på, så de får tid til å fordøye og hente seg inn igjen.
Det er hundens kroppsspråk som avgjør hvor stor avstand den trenger!
Dette gjelder også når unghunden begynner å teste ut å bjeffe på andre hunder eller folk på tur, legg inn så stor avstand neste gang at hunden din kan se på det den reagerte på med avslappet kropp og holdning. Så trener dere gradvis på å nærme dere, godbit og vennlig ros er perfekt for å underbygge at det den ser på er trygt og greit

Nyttårsaften kom og gikk uten dramatikk. Vi er heldige som har Mischa som pleier å stå ute på terrassen og se på rakettene med logrende hale, og da klokken nærmet seg tolv og de første smellene og lysglimtene dukket opp utenfor ruta, fant jeg frem et par medisterkaker og fulgte etter to nyskjerrige hunder til vinduet. Barn og voksne gikk så ut for å titte og skrive nyttårs ønskene med stjerneskudd i lufta, Hopi ville være med Mischa ut og ved midnatt stod vi hele gjengen ute på fjellet og så på rakettene uten problem. Merket at han ble litt gira, men kroppsspråket viste at han synes det var helt ok, bare nytt
Deilig å få enda en bekreftelse på at denne karen takler det meste! Godt nytt år, Hundelykkelige. Forhåpentligvis litt klokere og mye mer ydmyk i året som kommer