Pubertetsblogg, del 2 – Snart voksen, men ikke helt..

Det er igjen desember, og jeg husker veldig godt hvor spent jeg var i fjor på om jeg overhodet kunne henge opp julepynt med Hopi i hus….
Det gikk -som du kan lese om i Knøttebloggen- forbausende bra, med visse forhåndsregler.Hopi er nå 20 mnd og liker fortsatt å holde meg litt på tå og hev. Det er ingen tvil om at han er veldig knyttet til meg (ikke så rart når vi stort sett er sammen det meste av døgnet hver dag), og så og si uten unntak hvis jeg henter barna eller handler eller drar et sted uten ham, har han stjålet noe av mitt og/eller ødelagt det hvis ikke de hjemme passer på som smeder.
Jeg later som ingenting, han får lite eller ingen feedback på det, jeg er alltid glad for å se ham når jeg kommer hjem, men så klart irriterer det meg at jeg har mista enda et par tøfler, favoritt-vantene mine eller en singlet jeg likte spesielt godt. Merker han irritasjonen? Og hvis han gjør det, burde han da ikke slutte å stjele mine ting så all energien jeg utstråler når jeg kommer hjem er utelukkende kjærlig og positiv?
Det jeg vet er at det alltid er ting som lukter veldig mye meg han tar, og eneste måten å få bukt med det på er å sørge for at han har alternativer å tygge på, og familien min hjemme MÅ følge med og be ham gå unna hvis han forsyner seg i votte-og-lue-kurven i gangen.

Han får tisse i hagen på morgenen og sent på kvelden før leggetid, og plutselig de siste ukene har han ikke alltid kommet når jeg plystrer ham inn. Etter et par minutter kommer han fornøyd travende ned veien fra naboen, eller han har funnet noe spennende i skogen ved siden av og mister hørselen midlertidig (Det er helt sant; når nesa skrus på får de 70% dårligere syn og hørsel!).
Jeg pleier å si at den vanskeligste innkallingen er inn fra egen hage. Det går ikke ned en instinkt-klaff på samme måte som når en jakthund får ferten av vilt eller en ung hannhund får en løpetispe inn på radaren, men veldig mange hunder opplever også nabotomtene, veien utenfor hagen og området rundt litt som sitt domene, og derfor trenger de lissom ikke skyndte seg inn når du roper og de befinner seg innenfor en gitt radius rundt huset deres.
I tillegg betyr som regel alltid innkalling fra hagen at utetiden er over, og det er så klart kjipt hvis du er klar for å være lengre ute. Jeg er derfor mer ute i hagen med Hopi nå, vi trener apport eller triks, vi har søk, jeg kaller inn og slipper ut, eller belønner med lek. Når han nærmer seg åpningen i hekken ut mot veien, bruker jeg meldelyden (kysselyd som er innlært fra han var valp som oppmerksomhetslyd) og peker ham inn igjen på plenen og BELØNNER. Det MÅ lønne seg å holde seg i hagen sammen med meg, og det må lønne seg å ikke gå ut av tomta selv når jeg ikke er tilstede.

Innkallingstrening er heller ikke noe hunden lærer og så kan resten av livet, det må friskes opp og trenes på jevnlig og det skal være GØY å komme til deg! Hver gang!

Jeg holdt på tirsdag et foredrag om stress i Kristiansand, og det var godt oppmøte og veldig god stemning. Jeg var der for å forelese og lære bort, likevel har jeg selv blitt minnet på noen viktige ting etter tirsdagen og jeg ser småting hos Hopi jeg ikke har tenkt mye over den siste tiden fordi ting går så bra og stressnivået er mye bedre og på plass enn det har vært. Men, han slikker seg mye. Både generelt på kroppen og på oss, men særlig den ene frempoten, og da ofte etter tur, etter aktivitet, eller hvis han har sovet litt lite. Hva betyr det? Mest sannsynlig stress-relatert. Jeg har en temmlig godt innarbeidet «nok»-instruks, så jeg kan si dette med rolig stemme samtidig som jeg viser flate hender.
Da slutter han, men antagelig bruker han slikkingen som en måte å avreagere på, som omdirigert atferd fordi han er urolig inni seg. Det kan også være at han ikke er så stressa, men at han fortsetter å gjøre dette fordi det var sånn han håndterte stresset sitt tidligere. Det kan ha satt seg som repetativ atferd, som neglebiting hos oss, og selv etter at stresset er borte kan hunder fortsette å gjøre ting de gjorde da de var stresset, og i hans tilfelle med slikking kan de -i verste fall- slikke på seg sår hvis ikke det blir stoppet.
Noen hunder klør seg veldig under stress, andre jager halen, løper etter lysglimt, eller bruker monoton bjeffing som et stress-utløp. Det er veldig viktig å hjelpe hundene ut av disse destruktive mønstrene, og det hjelper IKKE å bli streng, kjefte eller straffe dette!
Det hjelper heller ikke å kun stoppe atferden som jeg beskriver over, jeg stopper det og så ser jeg på hva som ligger bak; hva har vi gjort i dag, hvor mye har han sovet, har det skjedd noe spesielt, noe som har gjort ham oppskjørtet eller veldig gira? Målet er da å tilrettelegge så jeg kan hjelpe ham ut av det.Jeg snakket på foredraget om hundenes tålegrense, og viktigheten av å prøve å hjelpe dem å holde seg under denne. Tålegrensen er helt individuell, alle hunder har ulik tålegrense i ulike situasjoner og overfor ting, hunder, eller opplevelser. Din jobb -når du i løpet av puberteten blir skikkelig godt kjent med hunden din- er å klare å være forutseende nok til å unngå sitasjoner den finner stressende, ha nok avstand så hunden din får tid og mulighet til å ta inn nye inntrykk og takle situasjonen i sitt eget tempo, løse ut med nesearbeid, rotrening eller pause FØR det bikker over, og hunden din ikke klarer å verken fokusere, konsentrere seg eller kommunisere med deg og omverdenen som den normalt sett ville klart.

Veldig mange opplever at hundene deres i puberteten kan få runder med utagering i bånd.
Språket blir hemmet, og det samme blir bevegelsesfriheten med bånd på, og dette kombinert med forhøyet nivå av kjønnshormoner og adrenalin gjør at hundene har mindre tålegrense og lar seg trekke av andre hunder i større grad enn når de blir voksne. Hva gjør vi? HOLDER AVSTAND.
Det er kun din hund som kan avgjøre hvor stor avstand den trenger når den skal se på, passere eller være i nærheten av andre hunder. Der hvor vi instinktivt trekker båndet til oss og tauer hunden vår inn under armen for å få «kontroll» på den, hemmer vi i stedet hundens språk og kommunikasjon, og den frustrasjonen kommer som regel ut som bjeffing og utfall mot den møtende hunden.Snu, gå langt ut av stien, gå i STOR bue, og slipp ut båndet ditt!! Stol på hunden din, den trenger det så veldig akkurat nå. La den ha kroppen så fri som mulig så den får snakket hundsk med sin artsfrende, gå heller selv lengre unna og belønn med godbit og masse ros når din hund velger deg fremfor å stå alene og bjeffe på nabohunden der borte. De gode nyhetene er at gjør du dette, tåler at folk ser rart på deg for at du ikke «tar hunden» eller «gir den klar beskjed om at den atferden vil du ikke ha» (les: kjefter, eller i hundens øyne; bjeffer med), så vil det gå over av seg selv. Jeg kan garantere det! Ingen hunder ønsker konflikt, men har du ingen mulighet for å flykte dersom det skulle bli bråk (fordi du er i bånd), er angrep beste forsvar.

Som tenåringer trenger unghundene masse søvn og hvile, men mest av alt trenger de forståelse og tålmodighet. Ungulver trekker ut av flokken på denne tiden, eller de bestemmer seg for å bli, avhengig av hva som er mest hensiktsmessig. Hundene våre har vært domestisert i så mange tusen år at de ikke lenger har muligheten for å forlate oss, de ønsker heller ikke denne muligheten, like lite som de ønsker å «bli sjef» eller «ta over makta» i huset ditt. Det eneste din unghund ønsker seg er din tid, din oppmerksomhet, din kjærlighet, og forståelse for at puberteten er en frustrerende tid hvor det er ekstra viktig at vi hever oss over tøys og mas og holder fast på våre forutsigbare rutiner og regler.

Mange tror at det at jeg trener positivt betyr at jeg ikke har grenser eller bestemmer over hundene mine, men snarere tvert imot vil jeg si. Jeg bestemmer jo alt over hunden min; når vi skal gå tur, hvor vi skal gå, hvem vi skal møte, når han skal få mat eller tyggebein osv. Jeg bestemmer rutinene våre, jeg har lært ham mine regler hjemme og ute og på Hundelykke hvor han tilbringer mye tid, og han har ingen problemer med å følge dem fordi de er trygge og konstante og forutsigbare. Og ikke minst, fordi de er trent inn positivt og med samarbeid og gjensidig respekt. Jeg lar Hopi velge godbiter når vi skal trene på noe nytt eller kanskje litt komplisert, jeg lar ham velge hvilken vei vi skal gå på tur, jeg lar ham vinne tauet i en drakamp nå og da og hvis jeg ber ham legge seg (det er ikke det samme som dekk!) kan han velge om han vil ligge i sin seng, på sofaen, i stolen eller på gulvet.

Jeg tror på gjensidig tillit mellom hund og eier, jeg tror på at trygge og selvsikre hunder er både lykkeligere og mye lettere å ha med å gjøre.

Min hund er ikke bare en hund; Hopi er min partner på Hundelykke, min kompis på tur, min trøst når jeg er sliten og lei meg, min læremester i mitt virke som hundetrener og som menneske, mitt fosterbarn som jeg er pliktig til å følge opp og ta vare på etter beste evne så lenge han lever.

Ingen elsker deg så høyt og betingelsesløst som din hund, uansett hva du gjør mot den, uansett hvilket humør du er i eller hvordan du ser ut eller hvem du er. Vis dem samme respekt og elsk unghunden for akkurat det individet den er, snart er hunden din voksen og da vil du ha ALT å vinne på å ha hevet deg over unghundtøys og kaos og vist hunden din at du er den voksne i relasjonen deres, du har kontroll, du er trygg og vennlig og til å stole på.

På Hundelykkekurs lærer du teknikker for stressreduksjon, selvkontroll, ro når det er mye forstyrrelser rundt, hvordan få økt samarbeid og en hund som ønsker å jobbe med deg. Stress over lang tid kan gjøre hunden din syk, så vær i forkant og meld deg på kurs
Bli Hundelykkelig du også!

Pubertetsblogg, del 1 – Pubertet, trening og endring

Hopi har blitt 17 mnd, og befinner seg i tjukkeste pubertet. Fra å være en av de mest utfordrende valpene jeg har hatt (og kjent!) er han nå en av de greieste unghundene jeg har jobbet med, og det er jeg veldig takknemlig for. Over sommeren lærte Hopi seg å svømme, og med flere måneder på rad med skikkelig gode badetemperaturer var det svømming som var hovedaktivitet for begge våre fra mai til august. Vi er så heldige å ha et vann rett nedenfor huset, og her har vi kajakker liggende, så når enten barna eller min mann tok seg en tur ut ble hundene med og svømte ved siden av i det stille vannet. Andre ganger dro vi ut på de ytterste skjær på øya og verken Hopi eller Mischa lot store bølger stoppe badegleden. Vi benyttet så klart anledningen til å trene vannapport, og Hopi hopper (!!) fra fjellet ved utsending. Veldig imponerende!

Til forskjell fra mine tre tidligere hannhunder i «tenårene» har Hopi vært både arbeids- og lærevillig hele veien, og det var varmen -og ikke unghundkaoset- som satte en stopper for mye av trening og aktivitet i sommermånedene. Som nevnt er det ingen tvil om at Hopi liker pirkearbeid i den forstand at han liker å finjustere momenter og lære nye øvelser som han selv kan sette sammen i en sekvens. Vi elsker å jobbe sammen, og jeg blir skikkelig motivert av iveren hans; en til to repetisjoner på et nytt moment så sitter det, og han husker det helt fint til neste trening et par dager senere. Nå er jeg så heldig at min assistent og kollega Mathilde har tatt utdannelsen Rallyinstruktør, og det er ingen tvil om at dette er den formen for trening som passer både meg og Hopi best innenfor lydighetsspekteret.
Rally er morsomt, utelukkende positivt, det er lov å rose og belønne, og vi kan jobbe med finjusteringer og tett samspill akkurat som Hopi liker. Det jeg ser klart ift trening sammen med Hopi er at det han er god på og liker best å gjøre, det er plutselig det jeg liker best også. Vi er et team, vi skal spille hverandre gode, og det skal være lystbetont og hyggelig for oss begge.Vi jobber videre med apport-treningen, nå kan jeg sende ut i flere retninger med håndtegn og han følger min utpekte retning, henter og leverer i hånda. Hver gang. Han kan gå ved siden av meg og bære dummyen (leverer i hånda når jeg ber om det), han kan søke opp gjemte dummys og avlevere (eneste vi mangler er å sette seg ved siden av meg, han leverer i hånda rett foran), jeg kan sende ham ut bakover, han plukker opp på vei inn, og det er veldig sjelden han tygger (han bærer pent og uten å miste eller kaste i lufta). Siden han ikke har vist like stor iver på søksøvelser og apportering som Mischa, har jeg kun trent apport VELDIG korte økter og alltid stoppet når det er kjempegøy, så forventningen til neste økt er så stor som mulig.
Rally og triks kan vi trene noe lengre, her har han full fokus og max motivasjon uansett, så her legger jeg alltid inn en eller to gode pauser hvor vi sitter sammen og bare gjør ingenting midt i for å hjelpe ham å lære å slappe av også når han er supermotivert og i arbeidsmodus.
Dette blir stadig bedre, men vi har en liten vei å gå. Han tilbyr atferd som frysmarkering eller hode i fanget for å «lure» meg til å få jobbe når vi hviler, men jeg demper, belønner kun når han sitter eller står eller ligger og gjør ingenting, stryker ham beroligende og roser rolig for alt av ro.
Belønningen -foruten å faktisk være avslappet med hvilepuls- er en kort treningsøkt til Do as I do trener vi når som helst, dette er så gøy og her får han virkelig brukt hjernen sin samtidig som vi samarbeider på en helt unik måte. Vi kan stadig utide reportoaret (se videoer på fb siden fra vårt første seminar, dette er en fantastisk treningsform som også er utrolig praktisk!) og det er ingen tvil om at nye momenter innlæres MYE raskere med denne teknikken! Vi har jobbet med frysmarkering (han skal legge snuten sin på hånda mi og holde den der noen sekunder) og jeg hadde kommet til neste trinn som er markering på en teppebit (eller noe annet man måtte ha for hånden). Dette gikk helt fint så lenge den var festet på min hånd, da jeg festet den på veggen og han skulle markere her prøvde han i stedet å rive den ned… Jeg testet med Do as I do teknikken; bad ham vente, dyttet min egen nese på tepperuta på veggen, sa «do it» (som han er trent til å forstå som gjør det samme som meg) og han dyttet nesa på akkurat som jeg hadde gjort. Utrolig morsomt! Vi har altså valgt oss noen treningsfelt som vi jobber med og vil utvikle videre, og jeg tenkte jeg skulle skrive litt om hvorfor og hva det kan brukes til

*Hverdagslydighet (noen eksempler):
-Innkalling og meldetrening
Noe av det aller viktigste du kan lære hunden din, det er nyttig alltid og hele tiden og i alle situasjoner! Jeg bruker en smatte/kysselyd som meldelyd eller oppmerksomhetslyd, dette var det første jeg lærte Hopi. Nå jobber vi med å koble lyden til folk og dyr vi møter på tur, den betyr ikke lenger bare godbit eller kom til meg, den betyr gå inn på venstre side så får du masse ros og kontakt, vi kan passere folk og dyr (og alltid i liten høflig bue utenom de møtende) og straks vi er forbi får du godbiten og kan løpe fri igjen eller få langt bånd til å snuse og gå som du vil. Jeg sier «kom!» med lys og glad stemme HVER gang han selv kommer løpende mot meg, for å få en så sikker og lystbetont innkalling med ordet kom som mulig. Parallelt med dette trener jeg det jeg kaller den absolutte innkalling, eller nødinnkalling, som er hjernevasket med det aller beste han vet. Jeg plystrer, og FÔRER ham med skinke eller pølse, og så snart pystrelyden stopper, stopper fôringen også. Kun et par repetisjoner, og daglig mens han var valp. Nå trener vi ute uten forstyrrelser, men alltid med det aller beste han vet i belønning, og jeg er skikkelig sparsommelig med denne innkallingen for den skal være absolutt og et positivt rullgardin som går ned utenpå alle de andre (jaktinnstinkt, tisper, lekekompiser etc).
-Legge seg på sengen eller i sofaen når vi spiser eller lager mat
Dette sier seg selv, jeg kan miste løk eller andre ting på gulvet som ikke er bra for hunder, og det er også litt tungvindt å ha hunder rundt beina mens jeg lager mat eller når vi spiser. Hundene får alltid lov til å gå over gulvet og spise rester når vi er ferdige, men da etter at jeg har fjernet eventuelle ting som kan være farlig for dem.
-Hilse pent på gjester eller folk generelt med beina i bakken
Noen kan være redde, de kan ha pene kjoler på eller ikke ønske hund i ansiktet, de kan være uheldige og skade noen, de girer seg selv opp med hoppingen. Vi har en altfor streng hundelov i Norge, og dette gjør at vi må være ekstra nøye med å lære hundene våre gode manerer så ikke de blir satt i en situasjon hvor noen kan føle seg truet eller forulempet.
-Gå unna instruks og ferdig/nok
Praktisk så vi slipper å mase så mye, si nei og bli frustrerte, ved å lære hunden å gå unna med peking kan vi lettere få dem ut av situasjoner, bort fra et ispsisende barn eller en annen hund som ikke ønsker å hilse. Ferdig instruks er greit for å kunne stoppe heftig lek med katten, masing på barna eller i andre situasjoner hvor du trenger at hunden stopper med det den gjør. Jeg viser flate hender, og det pleier som regel være nok her i huset nå som Hopi vet hva det betyr.
-Omvendt lokking
Dette er genialt både for å lære hunden å være rolig, i forbindelse med håndteringstrening, for å øke selvkontrollen og som en mulighet til å lære hunden å kommunisere ja eller nei. Hunden lærer å se på en åpen hånd med godbit (vi lukker hånden hvis den prøver å ta godbiten de første gangene, så den forstår at den skal avvente), gradvis lengre og med varierende avstand. Når hunden forstår konseptet, vil vi kunne bruke omvendt lokking hos veterinæren (viktig at de spiller på lag og følger dine instrukser så det hele tiden blir på hundens premisser), ved kloklipp, på utstilling etc. Trikset er at når vi starter forstiktig håndtering mens hunden er i frys mot hånda og godbiten, stopper vi med en gang hvis hunden går ut av frys-posisjonen. Dette betyr «nei», og skal respekteres. Så snart hunden igjen ser på hånda di, prøver du kort igjen, og når hunden forblir i frys har den sagt «ja» til at du stryker den kort oh skal belønnes umiddelbart. På denne måten får hunden også medbestemmelse og det er så viktig for selvfølelse og trygghet.-Rotrening
Dette er uhyre viktig, og det er en grunn til at det står trening; dette må for svært mange læres, og kan de det hjemme må de kanskje trene på det borte, kan de det inne er det ikke sikkert det er like lett ute. Det må læres, det må generaliseres i ulike miljøer, og hunden må selv finne utav det langt på vei, vi kan kun være der som støtte og forbilder i form av selv å være avslappet eller bruke dempende signaler som eksempelvis gjesping, sakte blunking, sukking og avslappet kroppsholdning. Å kunne roe seg og slappe av når det trengs gjør hunden generelt mer tilpasningsdyktig og vil gjøre at den håndterer ulike situasjoner mye bedre enn hvis den er stresset og giret. Det er akkurat som med oss mennesker; er vi uthvilt, avslappet og «på plass» mentalt takler vi det aller meste bedre enn når vi er stresset og har sovet for lite.
-Sove alene, være alene hjemme
Det er frytelig å være overtrøtt og stresset, og hvis man i tillegg er utrygg og engstelig når man er alene, blir dette dobbelt så tungt. Selv om det er naturstridig for hunder å være alene, er det viktig at de lærer dette når de skal leve sammen med oss, for de færreste har mulighet til å være sammen med hunden sin 24/7. Det er både en tjeneste for deg selv og hunden din å lære den å være trygg i eget selskap, men dette er ingen hodepute eller grunn til å være alene mer enn noen timer av gangen. Skyndt deg saaakte, så får du gode og varige resultater. Hunden skal aldri være utrygg mens du trener eller når du går ifra, men stole på at du straks kommer tilbake, og dermed gå inn i ventemodus i stedet for å bli stresset og enstelig.

*Lydighet, triks, konkrete ferdigheter som shapes inn gradvis:

Det skal være morsomt og lystbetont å trene sammen, lydighetsøvelser kan være praktiske også i hverdagen og for meg handler det først og fremst om samspillet mellom meg og Hopi hvor vi jobber sammen og lærer hverandre å kjenne på en annen måte. Alt jeg lærer ham av øvelser og triks kan brukes i andre settinger; på tur, hjemme eller som aktivisering når han er i et nytt miljø eller trenger å bruke hodet sitt. Det er helt tydelig at han synes det er gøy, og jeg lar ham tenke selv, finne løsninger og komme med egne «forslag» mens vi jobber. På den måten øker jeg selvtilliten hans og gir ham en boost samtidig som vi får inn nye momenter og sekvenser. Ros, lek og godbiter blir det mye av!

*Spor, apport og søk:

Jeg har valgt en fuglehund og det ligger i genene hans å søke og apportere. Da han ikke skal brukes på jakt men ha mange andre viktige og utfordrende oppgaver som hundeterapihund og demohund på Hundelykke, sørger jeg for å trene dummiapport med ham så han får brukt sine naturlige instinkter og anlegg med å søke, hente og avlevere. Jeg trener ID spor så han etterhvert kan brukes til å finne folk og dyr som har gått seg bort, apporten brukes også når han hjelper meg med klesvasken eller finner lommeboka jeg har mistet og leverer denne til meg stolt og fornøyd. Vi jobber også mye med nosework og generelle søk av godbiter eller gjemte leker etc, så han får brukt nesa si og slitt seg litt ut mentalt. Dette er veldig viktig for absolutt alle raser, da luktesansen er den viktigste for hunder og nesearbeid er noe de er både dyktige til og elsker å holde på med.

Alle disse tingene blir gjennomgått og er ting vi trener på sammen på våre kurs hos Hundelykke!
Det er mer vanlig enn uvanlig at hunder på Hopis alder er kaotiske, ufokuserte, opptatt av andre hunder, uforutsigbare (plutselig bjeffer på ting, fungerer utmerket den ene dagen og bare tøyser den neste) og det kan være enormt frustrerende for eierne. Men, de HAR ikke glemt alt du har lært dem.
De er akkurat den samme herlige personligheten som de var som valper, det er bare utfordrende å skulle finne seg selv og bli voksen… Akkurat som menneske-ungdommene.
Elsk meg når jeg fortjener det minst, det er da jeg trenger det mest er et utsagn som passer godt på unghundtiden. Vær en klippe, hev deg over tøys og tull, velg dine kamper og prøv å se på kaoset med humor og forståelse. Dette er det viktigste du kan gjøre for unghunden din akkurat nå, snart er den lærevillige og fokuserte valpen tilbake i ny og roligere versjon som voksen, og det er bare helt vidunderlig!!
Neste blogginnlegg blir mer om hvordan vi kan hjelpe disse frustrerte hormonbombene så de (og vi!) får en så grei unghundtid som mulig.Hjemmemiljøet til Hopi endret seg over sommeren, og det er ikke alltid lett når to blir til en.. Over sommeren var det litt bjeffing når det banket på eller folk kom inn i gården vår, men dette var initiert av gamlemor som hadde blitt dement og litt svaksynt, og det er klart ungfolen hang seg på.
I august skrantet Mischa stadig mer, hund sov mye, var ikke interessert i turer eller aktiviteter, hun kjente ikke igjen folk, hun glemte hva hun skulle (kunne gå ut på morgenen for å tisse, stå ute noen minutter, og så komme inn igjen helt forvirret for så å måtte følges ut for tissing).
Hun ble også veldig avhengig av oss og Hopi for støtte og nærvær, og kunne ikke være alene et minutt; noe hun så klart heller ikke måtte. Vi tilpasset, vi støttet, vi tilrettela som best vi kunne for pensjonisten vår, men vi så også at hun begynte å miste gnisten og visste det snart var hennes tur til å reise videre. Dette påvirket så klart Hopi, han ble mer urolig og diltete (fulgte Mischa), og hang seg på hennes bjeffing når hun virket oppskjørtet og forvirret. Samtidig ble han rørende opptatt av henne; han var mild og nær når hun trengte det, vasket henne på hunders vis, la seg sammen med henne og intil henne, og når hun ble urolig hjemme eller hvis hun ikke så meg eller noen av oss andre var han alltid rett ved så hun hadde støtte.
Det er ingen tvil om at hunder har følelser akkurat sånn som oss, vi er mange som har visst dette lenge og nå har vi heldigvis helt oppdatert forskning som bekrefter det også.
Hopi visste før oss tobente at Mischa var skikkelig syk, og søndag for 5 uker siden var det akutt forverring i tilstanden hennes. Ultralyd viste mye væske i buken, blodprøvene bekreftet det de hvite slimhinnene avslørte; hun var nær ved å trenge blodoverføring og veldig svak.
Men Mischa og jeg hadde gjort en avtale mange år tidligere, veterinær Birte skulle komme hjem til oss og la henne reise videre, og hun skulle få tid til å si farvel til familie og venner hun var glad i. Dessuten skulle hun få pannekaker til frokost på sin siste dag…
Og det fikk hun; et døgn med venner og familie, gråt og uendelig kjærlighet og takknemlighet over å ha fått ha verdens nydeligste sjel hos oss i ti og et halvt år. Hopi var der da hun fikk siste sprøyten, han kom bort da det hele var over, vasket ansiktet hennes en siste gang og tuslet rolig inn på stua og la seg til å sove. Dyr forstår så uendelig mye mer enn vi aner, om både livet og døden, og deres omsorg og empati for hverandre og oss er en gave.Hopi sov i flere dager etter Mischa reiste, han trøstet oss, han hadde også passet på henne og hadde litt å ta igjen på hvilefronten. Bjeffingen når vi får gjester er helt borte, bjeffingen ute også, han trenger ikke fotfølge meg lenger, han kan ligge og sove uten problem både mens jeg beveger meg inn og ut av huset og opp og ned i etasjene. Han er igjen en virkelig lettvindt unghund, og jeg gleder meg stort til å følge ham videre mot voksen alder!
Han er humoristisk, tøysete, en raring som alltid klarer å velte noe eller sette seg fast hvis mulig (akkurat som Emil i Lønneberget!), det skjer alltid noe rundt Hopi, men han har et STORT hjerte og masse kjærlighet og omtanke for alle rundt seg. En skikkelig hjerteknuser som virkelig får skinne nå som han er eneste hundebarn i flokken vår

Knøtteblogg blir Pubertetsblogg!

Den 21 april kom vi hjem fra nesten en måned på reise (etter 28 år fikk jeg endelig komme hjem til Japan), og Hopi -som hadde bodd hos min svigerfar og bonus-svigermor- fylte et år! Tiden har gått fort, synes jeg, men det er samtidig veldig lenge siden Hopi kunne sove på fanget med hele kroppen…
Nå er det kun hodet som får plass En del ting falt -som nevnt i forrige blogginnlegg- på plass rundt jul og åtte mnd alder, men selv om Hopis rutiner og miljø var tilrettelagt for både lavt stress og velfungerende mengder aktivitet og hvile, virket det som det fortsatt boblet og kriblet i kroppen hans, og ikke på en god måte.
Jeg er så heldig å jobbe på dyreklinikk, og veterinærkollegaene mine ble konferert og det samme ble andre atferdskonsulenter og hundetrenere jeg stoler på, for atferden hans var utvilsomt avvikende fra normalen. Hopi har kurtisert (og da mener jeg sånn som skikkelige hormonelle unge hanner gjør!) tisper med løpetid siden han var 3 mnd gammel, han har veldig lav terskel for jokking og kan gjøre dette uten å være stresset eller opphisset, han tilfredsstiller seg selv (ikke hans mest sjarmerende trekk, må jeg få si), gnager på føttene sine og piper og kaver uten at det har vært noe spesielt som har skjedd eller at han er sliten eller overstimulert.
Sammen med dyktige kollegaer og etter en lang prosess med for og imot argumenter, bestemte vi oss for å prøve kjemisk kastrering. Etter en topp rett etter med forverring av symptomene, ble han markant bedre! Han sovnet lettere av seg selv, sluttet med jokking og andre unevneligheter, tyggingen og pipingen stoppet og han ble mye mer fokusert under trening og ellers. Det var også helt klart at når virkningen av implantatet gikk ut kom symptomene gradvis tilbake, og da synes jeg skikkelig synd på ham.
Han ble igjen urolig, oppkavet, jokket og stresset, og etter ny runde med debatt blandt de jeg anser å ha mest kunnskap på feltet både i inn- og utland, bestemte vi oss for å kastrere lillemann, og jeg har ikke angret. Han er den samme trygge, tillitsfulle, språksterke og selvsikre hannhunden han alltid har vært, og dett er også den viktigste grunnen til at jeg sa ja til kastrering.Kastrering er overhodet ikke en quick fix hvis hunden din er stresset eller masete, hvis den jokker når den er overtrøtt eller blir gira hvis det er løpetid i nærheten, det er HELT normalt. Da er det viktig å jobbe med årsaken først, tilrettelegge og tilpasse så det blir så greit å være hannhund i et miljø med mye tisper i nabohus og nærliggende områder. De aller fleste takler dette helt fint. Men, som jeg har beskrevet i tidligere blogginnlegg, det er alltid et par unntak som bekrefter regelen. Hopi er et av dem.
Hvis det kommer inn eiere til oss på klinikken som ønsker kastrering, henviser veterinærene til meg så vi kan ta en samtale først for å kartlegge hundens mentalitet, hvordan de trener og hvor mye søvn og aktivitet den får, treningsmetoder og atferd generelt.
En engstelig hund, en usikker eller utaggerende hund, en hund som er dårlig sosialisert eller en godt voksen hann som stadig blir buset på av andre hanner (eller som selv er bråkete med andre!) er ikke en hund jeg vil anbefale kastrering til. Det er ingen tvil om at Hopi nå lukter annerledes og at det krever sin mann (i selvsikkerhet og trygghet) å være balleløs, og usikre hunder vil dermed stå i fare for å måtte forsvare seg eller hevde seg mer når de ikke har testosteron i kroppen som før.

Hopi skal følge i Mischas fotspor, hans jobb vil bli å være en demohund på kurs og en trygg hund for de jeg jobber med på konsultasjoner; han trenger et tydelig hundespråk, god selvtillit og en ro som smitter over på de mer usikre og engstelige. Dette vet jeg han har, og etter at ballene forsvant har disse sidene hans bare kommet bedre frem. Det er, for oss, som å ha gått fra en vilter valp rett til en rolig voksen hund, uten at det har hatt noen innvirkning på arbeidslysten eller iveren når vi trener eller går på oppdagelsesturer i skogen. Det skal foreligge medisinsk grunn for å kastrere i Norge, og det er viktig å snakke med både veterinær og en oppdatert atferdskonsulent for å kunne ta en veloverveid avgjørelse om noe så viktig! Det faktum at alle hunder er ulike både i utseende, personlighet og temperament er noe av det som gjør jobben min så fantastisk spennende.

Hver gang en ny gruppe kommer på kurs, uavhengig om det er flere av samme rase eller til og med fra samme kull, så vil det være like mange individer der som det er hunder. Noen hunder, særlig de mindre rasene, vil være temmelig pubertale allerede rundt 12 mnd, en del av de større rasene har ofte noen rolige måneder fra et år og til 14-15 mnd. Men, det varierer, og alt er normalt (som de sier på helsestasjonen).

Hopi har en veldig fin og rolig tid nå, han sover godt og mye, han nyter våren med hopp og sprett på tur og har fått en skikkelig fin bestis på nabogården, fox terrriervalpen Lucas. Begge hundene er med meg når jeg holder kurs, da inne på sitt eget rom i Hundelykke lokalet, og der ligger Hopi og sover mens andre hunder trener og leker rett utenfor døra. Forrige uke fikk han for første gang prøve seg som figurant på kurs (han har vært figurant på konsultasjoner allerede, og det gikk strålende!) og selv om jeg var spent på hvordan han skulle håndtere en gruppe unge voksne og klare å fokusere på meg og godbitene, hadde jeg ingen grunn til å tvile på denne karen! Jeg brukte arbeidslysten hans for alt den er verdt, hadde så klart VELDIG gode godbiter og holdt nødvendig avstand for å hjelpe ham å lykkes, men han viste tydelig at dette har han anlegg for Stødig og forbausende avslappet under øvelsene, jeg er skikkelig stolt!

Vi går nå lengre turer noen ganger i uka, vi trener ID spor og apport, noe han setter stor pris på og med stadig større presisjon. Vannapport jobber vi fortsatt med, for han er ikke heeelt sikker på om han har lyst til å gå lengre ut enn han kan stå… Han sover og hviler godt, tygger kun på egne ting og har sluttet å stjele, hopper nå bare helt unntaksvis på folk og da på de han er aller mest glad i, innkallingen sitter godt og han kan tusle rundt på tomta uten at den er fullstendig innegjerdet. Veldig fornøyd!Merker at han er unggutt på at når andre hunder nå bjeffer henger han seg lett på, og i skumring kan ting plutselig være litt skumle og da er det også best å bjeffe skikkelig for å skremme bort en plastpose som har blåst inn i hagen vår eller et nyinnkjøpt plommetre som ikke stod der i går. Hva gjør jeg? Ingenting! Jeg går selv bort og sjekker det han reagerer på, snakker vennlig til ham når han kommer etter, og så snart han har snust på det avkreftet at det er noe ekkelt, rister han seg og er ferdig.
Dette er viktig; ingen feedback i form av kjeft, tilsnakk eller irritasjon når hunden din plutselig knurrer eller bjeffer på folk, andre hunder eller gjenstander.
Finn ut hva og hvorfor i de tilfellene den kanskje knurrer eller bjeffer fordi noen kommer for nær når den spiser eller gjør noe hunden synes er ubehagelig (bøyer seg over, løfter, kommer brått på etc), og fjern i disse tilfellene hunden fra situasjonen. Bjeffer den -som i Hopis eksempel- på folk eller ting rett og slett fordi den er i den såkalte spøkelselsalderen og ting er litt ekstra ekkelt akkurat nå, prøv å gå bort selv og vis at det er ok. Snakk vennlig og ros når den tør, vil den ikke er det også greit!
Det er viktig at hunden selv styrer dette og ikke føler seg presset, mestringsfølelsen kommer med at den selv velger å gå bort, eller når den selv kan styre at den ikke ønsker å hilse på naboen med den dype stemmen som alltid skal klappe hardt på hodet.
Får hunden selv velge og har mulighet til å velge bort når den ønsker eller trenger dette, vil det være mye mindre sannsynlig at den går i forsvar eller blir utrygg. Les hunden din, og respekter hundens valg Det blir flere Pubertetsblogginnlegg, puberteten er så vidt i gang og lillemann har fortsatt mye å lære, og det har jeg også! Ser frem til en sommer hvor vi skal bli enda bedre kjent og utvikle samarbeidet vårt så vi blir et like godt team som Mischa og jeg er