Knøtteblogg, del 7 – Endelig knakk vi koden!

Det er ingen hemmelighet at denne valpetiden har vært enormt lærerik, frustrerende, kaotisk og samtidig veldig interessant for meg. Jeg har en ny respekt og mye dypere forståelse for nybakte valpefamilier som kommer til meg på kurs eller konsultasjon og fortviler over situasjonen med valp, fulle jobber og barn i huset. Selv var jeg overbevist om at med all min kunnskap og erfaring ville det være null problem å være i forkant, trene Hopi underveis til enhver tid, tilrettelegge og tilpasse. Lite visste jeg….

Jeg skal ikke skrive en lang utgreiing om mine mest frustrerte øyeblikk, men føler for å dele et par hverdagssituasjoner med dere, som sikkert mange kjenner seg igjen i. -Som når jeg er på vei ut døra om morgenen; litt for seint ute, to barn på slep, to hunder som løper rundt i hagen og jeg tenker at det er en strålende idè å ta med meg matsøpla ut sånn i samme slengen, og valpen så klart bestemmer seg for å hoppe opp og bite hull i posen så all komposten velter ut foran huset. Er det Hopis feil? Så klart ikke. -Eller når vi har gått tur i skogen, barna er våte på beina og jeg prioriterer å få av dem støvler og sokker og slipper hundene inn alene, noe som resulterer i at minstemann –høy på livet og gira etter skogstur- hopper opp på bordet og spiser skiva som ikke ble ryddet bort før vi gikk ut, for så å nappe med seg noen fargestifter og partere dem utover teppet før vi rekker å gjøre noe som helst. Kan vi skylde på Hopi? Nope. Men lett å alltid være i forkant når det er mange andres behov som også skal tilgodesees, det er det absolutt ikke, og konsekvensen er ovennevnte scenarier.

Det sies at når du straffer hunden din er det egentlig din manglende trening du korrigerer, og det er så sant som det er sagt. Så klart blir jeg i de nevnte tilfellene super frustrert og fortvilet, så klart blir jeg irritert på Hopi (selv om jeg prøver mitt beste å skjule det), men den jeg blir mest sint på er meg selv. Jeg kan ikke la det gå ut over ham, når han kun er en valp som gjør som valper gjør. Med en ”vanlig” valp er det viktig å planlegge. Det er viktig å være i forkant, tenke et skritt videre før du handler. Du må tenke for valpen, så den har en mulighet til å lykkes med å gjøre det du ønsker.
Hopi er ingen vanlig valp, han kommer fra utpregede brukslinjer og var godt over snittet gira da han kom i hus etter åtte uker med 6 brødre og en søster. Det var nok av action i den valpekassa! Jeg har måttet tenke helt nytt med ham, ikke bare være i forkant, men tenkte to eller tre skritt frem før jeg gjør noe.Han baklengskjeder ALT, for eksempel: Han snuser på bordkanten, jeg viser ham til plassen med fingeren, venter tre sekunder etter han har satt seg og belønner. Han reiser seg rett opp, går til bordet og snuser, går bort til senga si og setter seg der; klar for belønning), noe som gjør at det ikke holder med tre-sekunders regelen, her må det ventes minst sju til ti sekunder, noe som i endel tilfeller gjør at han gjentar kjedingen sin igjen før jeg rekker å belønne at han sitter der han skal. Til de som lurer; ja, han KAN sette seg på puta si fra før Jeg har revet meg litt i håret, særlig i forhold til uvanen hans med å stjele og tygge i stykker våre ting som ikke så ut til å gå over etter tannfellingen som det pleier å gjøre. Vi er en familie med flere tobente, og det HAR så klart skjedd at han har blitt løpt etter når han har stjålet noe, så igjen må vi skylde oss selv. Problemet var mest at han skyndte seg å tygge skatten sin i stykker, så å ignorere det eller prøve å bytte var vanskelig for da var tingene våre allerede ødelagt. Jeg pleier å si til mine kunder at de skal være detektiver etter ting å belønne, det vi belønner blir det nemlig mer av.Med Hopi har det ikke bare vært viktig å finne ting å belønne, men jeg har måttet være en detektiv etter ALTERNATIVER, i tillegg til å finne årsaken til atferden. Han har hatt tilgang på leker og tyggebein hele veien, for å ha noe å avlede og gi i stedet når han har funnet noe av vårt. Jeg tenkte at med så mye arbeidslyst og motor og ikke minst tyggetrang, var det lurt at han hadde ting å holde på med tilgjengelig. Jeg glemte mitt eget råd om å fjerne noen av lekene og så bytte på dem så det stadig var ”nye” leker i kassa, jeg pleier også å si til kunder at for mye leker kan gjøre valpene gira og at når de har blitt fem-seks mnd er det på tide å styre leken så det blir minst mulig av denne inne og mer lek og trening ute for å fremme ro og hvile innomhus.
Ordtaket skomakerens barn har hullete sko stemmer pinlig godt, hundetrenerens valp hadde huset fullt av leker og tyggebein, og dette gjorde at de ble uinteressante og kjedelige (så lenge ikke Mischa var med å leke, så klart!) og han fant andre og forbudte ting å sysselsette seg (les: oss) med i stedet.
Rett før jul tok jeg grep, fjernet alle leker og bein, begynte målrettet trening av husarbeid, økte hvile og soveøktene både alene, sammen med Mischa på kontoret (hvor de er når de er alene hjemme) og sammen med meg på sofaen. Tyggebein får de nå når de skal roe seg før hvile, hvis vi har gjester og trenger at de ligger i hundesengene og ikke i sofaene, eller andre situasjoner hvor et tyggebein er belønning eller en måte å stresse ned på.
Det samme gjelder lekene hans, som nå brukes mer målrettet og belønningsbasert. Hopi fikk en fast jobb i huset, han hjelper meg å ta klærne ut av maskinen, og for å avlevere sokker og t-skjorter til meg får han godbiter.Vi jobber nå med å ta klær ut av skitentøyskurven og legge dem inn i maskinen; viktige arbeidsoppgaver for en ung mann som styrker både selvfølelsen og mestringsfølelsen hans. Han har virkelig vokst med oppgaven! Video av dette kan dere se her: Hopi henter klesvasken Jeg trappet ned på lydighetstreningen (enda jeg ikke trente mer enn en eller to korte økter om dagen), la treningen til utomhus på tur og delte øktene opp i kortere deler og ikke hver dag, og lot trening inne kun være på hans initiativ; det meste han belønnes for inne nå er atferd han selv tilbyr og vi belønner etter hva vi ønsker han skal fortsette å gjøre.*Han går selv bort til hundesenga mens jeg lager mat = Ros.
Han legger seg på senga uten å ha fått beskjed om det = Ros og godbit.
Det lønner seg altså enda mer å legge seg. Dette gjør jeg konsekvent på sengene og liggestedene.

*Han står foran barna uten å hoppe = Ros. Han setter seg foran barna = Ros og godbit.

*Han hilser på folk med beina i bakken = Ros og instruksen ”hilse nede”. Han setter seg = Ros og godbit.

Det er to grunner til at denne treningen virker så godt: 1. Han må tenke selv, noe som gjør at han lærer fortere, syns det er morsommere å jobbe og treningen blir mindre stressende for ham fordi han selv har tenkt ut hva som lønner seg. 2. Jeg slipper å instruere og snakke så mye til ham, det blir mindre frustrasjon for oss begge og mye mindre masing og styr. Jeg ble jo selv veldig gira av å trene ham, for han lærer så fort!

Resultat av endringene:
-Han letet litt etter lekene sine den første dagen, men vi kompenserte med fylt kong og tyggebein. Jeg hadde ham mye bundet ved siden av meg de første dagene så jeg kunne hjelpe ham å roe seg og sove. -Han har ikke stjålet noen klær siden han fikk den viktige oppgaven sin med klesvasken, de gangene han nå finner klær leverer ham dem pent til meg -Han leker mindre med Mischa inne, ute på tur i skogen er de like i farta som vanlig med det er roligere innomhus.  Han har –bank i bordet- ikke ødelagt noe de to siste ukene, og selv juletreet har fått stå i fred og all juletrepynten min er intakt!Vi gjør stadig fremskritt innen lydighetstreningen, han er en DRØM å jobbe med. Jeg har ham ofte med når jeg trener med andre, og han bryter lek med hunder for å trene lydighet med meg. Fokus og tålmodighet har også hatt en bratt positiv økning, bli-øvelser fungerer nå med mye forstyrrelser og god avstand i de fleste situasjoner. De fleste instrukser sitter nå både med håndtegn alene og på verbal instruks, noe som har gjort at jeg endelig kan begynne å trene ham i Do As I Do teknikken. Så snart han er oppe og går vil jeg ta instruktør eksamen, og kan da endelig dele denne fantastiske treningen med kopiering av atferd med alle dere!
Vi trener videre med apport, smeller og spor, men det er ingen tvil om at det er lydighet og finjustering av momenter han setter aller mest pris på. Ironisk, for det er ikke noe jeg egentlig synes er så morsomt, men sammen med ham blir det skikkelig stas Har trappet opp treningen av den absolutte innkallingen, da radiusen har økt noe de siste ukene. Innkalling og meldetrening er gull verdt, og jeg er imponert over at han holder seg i hagen sammen med oss selv om den ikke er fullstendig innegjerdet. Det er bare tispene i nabohuset som frister litt for mye av og til..!
Jeg har referert til Hopi som en utover det vanlige aktiv og energisk valp, og det er han så absolutt. Jeg har aldri hatt en hund av hans kaliber i hus før, og jeg håper og tror det vil gjøre meg både til en bedre hundetrener og hundeeier. For hundetrenere og folk som skal bruke hunden sin til et bestemt formål hvor de krever at hunden er lett å gire og ligger høyt i motivasjon/stress, så vil hunder som Hopi være midt i blinken og svært tilfredsstillende å jobbe med, og mange hunder avles frem med nettopp disse egenskapene. Men mange som ønsker seg familiehund uten umiddelbare planer om å vie all sin fritid til hundetrening, kan også ende opp med en valp med turbomotor, og jeg er takknemlig over å ha lært så mye av Hopi om hvordan disse hundene bør jobbes med for å få frem det aller beste i dem samtidig som de lærer seg å fungere i en familie. Det er ingen tvil om at selv arbeidsjern som Hopi trenger store mengder ro, søvn og trening i å koble av og ikke stresse seg opp. Han har det definitivt mye bedre nå som stressnivået er senket og han får jobbe med hode og kropp, samtidig som han får nødvendig ro til å fordøye alt han lærer.
Endelig puster vi alle ut, valpetiden er over, og et nytt kapittel er godt igang. Det er ikke like mye fokus på nye hunder, nye steder og nye situasjoner, vi har mange hundevenner å treffe for lek og tur og trening, og jeg ser at Hopi setter pris på det kjente og forutsigbare akkurat nå.
Han reagerte for første gang på et menneske et par uker tilbake, vi var på brygga i byen og tittet på måkene og båtene, da det pluselig stod en fisker i fullt signalgult regnutstyr og sydvest foran oss. Hopi frøs til, boffet to ganger, trakk seg et skritt tilbake og avventet. Jeg spurte om det var ok å hilse på og det var det heldigvis, og da fiskeren sa ”hei” til Hopi løsnet kroppen og han styrtet bort til ham i lykkelig Vizsla-hilsing. Hadde ikke fiskeren ønsket å hilse på ville jeg tatt Hopi litt unna, gjort noen morsomme triks og belønnet for å se på ham avslappet. Det viktigste er å skape nødvendig avstand til det hunden reagerer på, så de får tid til å fordøye og hente seg inn igjen.
Det er hundens kroppsspråk som avgjør hvor stor avstand den trenger!
Dette gjelder også når unghunden begynner å teste ut å bjeffe på andre hunder eller folk på tur, legg inn så stor avstand neste gang at hunden din kan se på det den reagerte på med avslappet kropp og holdning. Så trener dere gradvis på å nærme dere, godbit og vennlig ros er perfekt for å underbygge at det den ser på er trygt og greit
Nyttårsaften kom og gikk uten dramatikk. Vi er heldige som har Mischa som pleier å stå ute på terrassen og se på rakettene med logrende hale, og da klokken nærmet seg tolv og de første smellene og lysglimtene dukket opp utenfor ruta, fant jeg frem et par medisterkaker og fulgte etter to nyskjerrige hunder til vinduet. Barn og voksne gikk så ut for å titte og skrive nyttårs ønskene med stjerneskudd i lufta, Hopi ville være med Mischa ut og ved midnatt stod vi hele gjengen ute på fjellet og så på rakettene uten problem. Merket at han ble litt gira, men kroppsspråket viste at han synes det var helt ok, bare nytt Deilig å få enda en bekreftelse på at denne karen takler det meste! Godt nytt år, Hundelykkelige. Forhåpentligvis litt klokere og mye mer ydmyk i året som kommer

Knøtteblogg, del 6 – En roligere og mer sensitiv periode ligger foran oss

Så var spilloppmakeren vår over 5 måneder, og som oppretter så presist opplyste valpekjøperne om er dette en periode hvor det lønner seg å roe ned mengden nye opplevelser og ikke minst voldsom lek og mas med andre hunder. Dette skal så klart posjoneres også mens valpen er yngre, men disse neste 3-4 månedene er for mange valper en sensitiv periode hvor det helst skal være så forutsigbart og lite stressende som mulig.
Valpens mentale tilstand i denne perioden kan prege hunden resten av livet, og der hvor de foregående månedene har vært fulle av nye opplevelser og miljøtrening og sosialisering, skal den neste fasen være litt som barneskolen; rutiner, mer omgang med kjente hundevenner og forutsigbare dager. Det skjedde et skifte hos Hopi da han bikket 20 uker; plutselig begynte han å be om å jobbe, turene kunne forlenges noe og han gikk selv og la seg når han trengte søvn eller hvile. Det skjer ikke hver gang, og er huset fullt av folk og ståk må han fortsatt følges til en seng eller sofa noen ganger før han roer seg, eller bindes hvis han har bikket litt over.
Vi har begynt rutinemessig å trene ham alene både i bilen og hjemme, sistnevnte sted er vi foreløpig kommet til enten at han har noe å tygge på eller at han er på vei til å sovne. Vi gir likevel alltid beskjed før vi går med hånda på brystet og ”kommer tilbake”, så han vet hva som skal skje.

Treningsøktene har nå blitt noe lengre, vi kan godt bytte ut en kort tur med trening fordi vi jobber variert med ulike øvelser, og har gode pauser mellom de ulike momentene og også godbitsøk for å roe ned. Det står nemlig ikke på arbeidslysten eller iveren til denne karen! Jeg fremelsker konsekvent venstre side, og belønner alltid her for at valpene skal lære seg at dette er den siden de skal gå inn på, sette seg og oppholde seg; også uten å ha fått beskjed om det.
Vi har nå kommet godt i gang med ”gå pent” (fot) instruks i korte økter, og med sitt i utgangsposisjon når jeg stopper. ”Dekk” og ”legge seg” sitter også greit nå både med og uten forstyrrelser i ulike miljø, han er rå på apportering og leverer i hånda HVER gang  Jobber foreløping med sitt, kast og utsending på et par meter og det syns han er kjempegøy. Smeller er en hundesport jeg begynte å trene i fjor, og jeg har så vidt introdusert det for Hopi som allerede markerer tydelig på boksen. Det er første trinn, snart kan vi legge til tomme bokser og jobbe med mindre duftobjekter. Utrolig morsomt å se hvor fokusert en liten pode blir når han får en oppgave som krever nesearbeid! Vi trener også triks, noe jeg får igjen for når vi er ute i byen eller møter folk langs gata, det er lettere å få ham til å snurre eller sitte på en stein langs veien enn å gå pent forbi uten å ville hilse

Siden Hopi helt tydelig er fra brukslinjer og har mye motor, er det ekstra viktig å porsjonere trening og turer så han ikke skrur seg opp og mister viktig og verdifull søvn og hvile, og som i sin tur gjør at han blir mer fokusert og samarbeidsvillig under våkenperiodene og trening. Jeg bruker omvendt lokking til nesten alt på ham, for å vente er kanskje det vanskeligste i verden når du har maur i rompa. Vi trener også MYE på å ikke gjøre noe som helst, både i hjemme-miljø, i hagen og ute på tur. Det har sittet langt inne for ham å bare henge, uten at noe spesielt skal skje og mens verden seiler forbi.
Det aller vanskeligste er å ikke bruke stemmen, for han har et bredt reportoar av ulike bjeff, pipelyder, knirking og grynting. Det er ikke akkurat en ”peaceful one”, nei! Men, han blir stadig bedre, alle fire tobente (og de firbente i huset også, faktisk!) kjører ignorering så langt vi klarer på atferden vi ønsker skal dø ut, og ros og positiv feedback når han legger seg, venter rolig eller bruker en selvvalgt sitt i stedet for bjeffing for å få det han ønsker.

Vår største utfordring er at han fortsatt stjeler som en ravn, både skittentøy som han fornøyd sprer utover plenen foran huset (alltid foran, så naboene får et innblikk i truseutvalget vårt) og ikke minst mat fra benker og bord. Vi belønner alt av avstand, og han BLIR bedre, men det er ikke lett for barna å alltid huske å rydde bort maten med det samme eller dytte tallerkenen langt nok inn på bordet før de går for å hente noe i kjøleskapet. Resultatet er at han er bundet noen meter fra oss når vi spiser så lenge jeg ikke kan ha fullt oppsyn med ham og belønne at han sitter eller ligger på sengen sin uten bånd, og med et tyggebein og ros/belønning underveis er ikke dette problematisk.
Det som ER vanskelig med hunder som har skjønt at de kan forsyne seg selv av vår mat, eller som har opplevd friheten ved å ta seg ei runde i nabolaget på egenhånd, er at handlingen i seg selv gir så stor belønningseffekt at alt som kommer etterpå blekner litt i forhånd.Det betyr at det så klart ikke nytter å kjefte eller straffe en hund som allerede har spist laksefilèten du hadde gledet deg til etter en lang dag på jobb (selv om det er vanvittig vanskelig å ikke blir sur og sint!), eller en som har vært ute på vift og glad og fornøyd kommer ruslende tilbake lenge etter at du har ropt deg redd og hes. Trikset er å hindre at det skjer igjen, parallelt med at du trener innkalling (i tilfellet med de som stikker av), binder hunden ute eller gjerder inne tomta di, og for oss som har en selvbetjent mattyv; vi må holde benkene frie for mat så lenge hunden er løs i huset. Vår jobb er å sørge for at de lykkes!
Jeg bruker oppmerksomhetslyden min (kysselyd) FØR han hopper (hvis han bare ser på benken), sier “hit” eller “sitt” (gir ham et alternativ til det han hadde tenkt å gjøre) og roser og belønner når han gjør det jeg ber om. Det skal ALLTID lønne seg å gjøre som jeg sier, det må være verdt det for hunden å ikke ta skiva med leverpostei. Vi har også god hjelp i å ”følge fingeren”, for på den måten kan vi styre ham unna det meste bare ved å føre fingeren vår bort fra det vi ønsker at han ikke skal ta eller røre.
Det er fantastisk å se hvor trygg og tydelig Hopi er i språket sitt, fortsatt har jeg til gode å oppleve at noe har gjort ham usikker eller sett ham skvette til av lyder eller opplevelser. Han er sosial og lykkelig over både å møte hunder og få leke med dem, men han leser alle godt og er det en voksen hund som så mye som brummer eller løfter det minste på leppa, sklir han rett over på ryggen med logrende hale eller avleder med valpete hopp eller lekestilling; alt etter hva den voksne ønsker og krever av ham. Jeg har stor tro på at han blir en prima hundeterapihund som sin storesøster!Ukentlig er han med meg på jobb og da øver vi på å stå på bordet og bli undersøkt, gå på vekta, og på å henge i resepsjonen med meg (det går med endel godbiter på denne treningen, det er den ultimate utfordring å sitte eller stå rolig bak disken mens det er folk og dyr på den andre siden!). Vi klipper ukentlig, min datter Alba fôrer med godbiter og jeg klipper. Det går kjempefint  Det trengs ikke for klørne sin del, men det er god trening for minsten. Jeg klippet for langt sist og det blødde skikkelig, men Hopi spiste godbiter like blid og da var det bare å late som ingenting, dytte tåa ned å litt potetmel og klippe videre. Minst mulig styr rundt det så går det som regel veldig bra! Jeg bruker også mye tid på å massere føttene hans når vi koser på sofaen, jeg sjekker da ørene, ser på tennene og alt sammen gjør jeg som en del av koseøkten for at det skal bli positive assosiasjoner til dette med en gang.

Langline er et kjærkomment hjelpemiddel når vi går steder hvor det er andre mennesker eller hunder, så har jeg kontroll og kan stoppe ham dersom han ikke kommer på innkalling fordi noe mer spennende er innenfor rekkevidde. De neste månedene blir det enda mer fokus på alenetrening, videreutvikle praktiske lydighetsøvelser, turer med og uten Mischa, lek med hundevenner og hyggelige korte møter med nye hunder.
Han vokser så fort og denne perioden er så kort, men det er ikke en kjedelig dag med denne langbente røveren med flaggermusørene

Knøtteblogg, del 5 – Valpetidens første fase er over

Perioden frem til 16 uker kalles pregnings- eller sosialiseringsperioden, og er den viktigste tiden i en hunds liv. I løpet av disse ukene har valpen gått fra å være blind og døv og fullstendig avhengig av hundemor, til å lære seg å fungere i en ny familie; ofte uten andre hunder og med helt andre regler, rutiner og et annet språk enn hundepråket den kan fra før. Hopi har vært heldig, han har Mischa, og i henne en artsfrende som gjør at han får utfolde seg og bare være hund sammen med et av sine mange familiemedlemmer.

Jeg har hatt to hunder samtidig før, og det er utrolig lærerikt å observere den voksne hunden i samspill med valpen. Der vi mennesker lett blir irriterte når valpen bjeffer og maser utålmodig, vil den voksne hunden bruke dempende signaler for å vise valpen at ”dette var masete, det fører ingensteds hen”. De stopper leken før den blir for voldsom ved å selv roe ned, snuse i bakken, snu ansiktet bort, legge seg, gjespe eller gå bort fra bøllefrøet.
Vi har en tendens til å tenke at ”dette er uønsket atferd, det må vi får stoppet så fort som mulig!” og og bruker ord og irritert kroppsspråk for å få valpen ti å slutte å bjeffe, hoppe eller bite. Siden valpen ikke forstår norsk eller menneske, vil dette –sett fra valpens side- være nøyaktig motsatt av det en god og trygg voksenhund ville gjort.
Vi ”bjeffer med” (les: kjefter, sier nei eller slutt med streng stemme), vi stirrer på valpen, går mot den, eller rett og slett gir den oppmerksomhet når det den forstår best er at vi hever oss over tøys og tull og går bort eller snur oss når den maser og kaver. Så snart Hopi roer seg, vil Mischa ta kontakt igjen for å vise ham at dette er sånn du skal oppføre deg.

Like viktig som å klare å bevare roen når valpen er hektisk, overtrøtt, frustrert eller kaotisk, er det å rose og belønne med kos eller godbit når den gjør det vi ønsker.

Hvis du nå tror at jeg som dyretrener og atferdsterapeut klarer dette hver gang, tar du feil! Det er ganske annerledes å trene valp når du har to barn i huset og en hund fra før som skal ha egentid og oppmerksomhet. Jeg hadde en forestilling om at jeg skulle være i forkant hele tiden, ha godbiter i skåler rundt i huset og alltid være klar til å belønne alt av ønsket atferd så jeg fikk minimalt av den uønskede. At alle soveøktene skulle bli så lange og rolige som han trengte, og at dagene skulle deles inn i våkentid og sovetid så han hele tiden var uthvilt til nye eventyr.

Men gjester kommer ikke alltid når Hopi akkurat har sovet en totimers økt og er uthvilt og avslappet, barna klarer ikke alltid i gå stille i trappa, eller ikke løpe etter ham hvis han har stukket av med favoritt-bamsen, og jeg har høner og katt og barn som trenger meg og min tid, og det gjør at jeg ikke alltid rekker å belønne alle fire potene i bakken før Hopi har hoppet opp mot benken og nesten snappet til seg en brødskive som så klart er lagt for langt ut mot kanten…
Høres det kjent ut? De gode nyhetene er at innlæring krever korte, hyppige og gjentagende økter for å sette seg. Så selv om Hopi fortsatt kan bli fristet til å sjekke hva som ligger på kjøkkenbordet etter at vi har gått i fra, har det lønnet seg for ham å sitte litt på avstand mens vi spiser eller mens jeg lager mat, og derfor velger han nå stort sett å gjør nettopp det.

Jeg har lagt en hundemadrass i nærheten av bordet (mellom spisebordet og kjøkkenbenken så den fungerer til begge) og gradvis shapet inn at han skal ligge her mens vi spiser eller lager mat. Først ble han belønnet for å ikke mase, hoppe eller bjeffe (noe han gjorde mye!), så for å sitte lengre unna, og nå sitter eller ligger han som regel på madrassen der han får aller mest ros og godbit for å være. Instruksen ”legge seg” ble introdusert tidlig (jeg sa dette når han allerede lå nede, og roste ham) og den fungerer nå fint både med ord og håndtegn. Jeg ønsker meg en hund som –når det ikke skjer noe spesielt eller han venter på noe- setter seg uten å måtte bli fortalt at han skal sitte. Jeg kaller det en selvvalgt sitt, og dette har blitt belønnet fra dag 1. Resultatet er en valp som setter seg utenfor hønsegården når jeg skal inn og mate hønene, setter seg og observerer omgivelsene hvis når vi stopper opp når vi er ute og miljøtrener, og nå sist i går satte seg ved fotgjengerfelt i Göteborg hver gang jeg stoppet. Uten å bli fortalt at han skulle sitte

Mitt hovedfokus disse ukene har vært sosialisering og miljøtrening, og det er gledelig å erfare at ingenting vipper denne lille karen av pinnen. Vi startet med oppdagelsesferder i nabolaget; første ukene i hus ruslet vi langs veien og turene våre varte kanskje 10 min med masse nye lukter og spennende oppdagelser langs veien.
Vi hadde korte turer til sjøen, til sentrum (valgte rolige dager først, og så mer travle etterhvert), vi møtte kuer og geiter, nye hunder nesten daglig – men korte hilsemøter for det meste siden han skal jobbe med hunder og trenger å ha sett og møtt så mange ulike raser som mulig, og har en lekekompis i huset sitt. På turer til nye steder legger jeg alltid inn en pause i midten for å fordøye inntykk og se hvordan han håndterer det nye.En tur til Lillesand sentrum kunne se omtrent sånn ut: Kjøretur til byen på 10 min, tisse i parken, rusle bort en vei (alltid minst 3 meter kobbel, og jeg sørger for å hjelpe ham å holde det slakt for mest mulig frihetsfølelse og egen mestring) og hilse på de som vil hilse av mennesker eller hunder. Snuse på alt, titte på alt, ta inn alle inntykk. Jeg bruker smattelyden for å få oppmerksomhet når jeg trenger å få ham bort til meg (hvis det er mennsker, syklister eller hunder som ikke han skal bort til). Så stopper vi i en park bortenfor, kanskje vil han sette seg eller snuse litt rundt der vi står, eller vi setter oss sammen på en trapp eller benk og slapper av noen minutter. Alt er nytt, så alt må fordøyes for at det skal bli kontruktiv miljøtrening i stedet for stress og overstimuli. Når jeg merker at han er ferdig med observeringen, går vi rolig tilbake til bilen. De første gangene samme vei så det ble noe kjent, nå når han er litt eldre sørger jeg for å ta en annen vei for å gi ham enda flere inntrykk.

Vel hjemme igjen sover han da godt og kan fordøye alt i drømmene. De siste fire ukene har en sånn økt tatt alt fra 20 min til 45 inklusive kjøringen, og da er det sjelden han er oppjaget eller gira til soveøkten. Er han morjete, bitete eller ikke vil sove, vet jeg at det har blitt litt for mye og tilpasser dette i neste omgang.

Vi var i Sverige i helgen, så på dagen han var 16 uker fikk han testet seg i en skikkelig storby! Valgte et parkeringshus som utgangspunkt, for da fikk vi testet heis ned, og vindeltrapp med åpne nettingtrinn opp igjen. Begge deler gikk uten problem, det er som han ikke skulle gjort annet
Vi krysset veldig traffikkerte veier, og hadde midtdelen av ekskursjonen i en liten park midt mellom veiene og bilene. Vi traff en trivelig springer spaniel som han fikk leke litt med og noen unge jenter syntes han var søt og ville hilse på. Hvis ikke folk viser tegn til å ville si hei, stopper jeg og bruker godbit og smattelyden for å få oppmerksomheten hans. Stort sett er det ingen problem å passere, i alle fall ikke hvis Mischa er med.På vei tilbake var han mer sliten, så da gikk han selv ved siden av meg, og jeg passet på å si ”bra! Gå pent” siden vi har startet treningen av å å på venstre side. Han satte seg når jeg stoppet, og dette ble så klart belønnet. På vei inn på parkeringshuset begynte han å mase på Mischa, bite henne i halsen og hoppe mot henne.
Mange ville her tenkt at han hadde masse energi igjen som måtte ut, til tross for alle nye inntrykk og alt han hadde opplevd de siste 20-30 minuttene. Heldigvis vet Mischa bedre, og det gjør jeg også. Hun lar seg derfor aldri skru opp at dette, og jeg skjønte at nå måtte vi komme oss til bilen for en ny soveøkt.
Han slokna før vi var ute av parkeringshuset…

Begynner valpen din å bite i båndet, hoppe på deg, nappe deg i hasene eller tøyse på slutten av turen, kan du så og si uten unntak konkludere at han er sliten og trenger kjente omgivelser, hvile eller pause. Skjer dette hver tur, ville jeg gått igjennom hvor langt du går, hvor mye nytt som skjer eller hvor ofte dere er på helt nye steder. Som grunnregel kan du være lengre et kjent sted (som i skogen ved siden av hagen vår hvor Hopi kan tusle rundt mye lengre enn på skogstur et ukjent sted) enn på et helt nytt område eller miljø. Det samme gjelder lek og sosialisering med andre hunder, nye møter og lek med fremmede valper eller hunder bør ikke vare lengre enn at valpen lett han avbrytes og roes, og du vil merke at den skrur seg mye raskere opp med fremmede enn med hunder den kjenner eller bor sammen med.
Vi blir jo også mer slitne av å være på nye steder, eller snakke med nye mennesker enn de vi er trygge på og kjenner godt, sant?

Jeg føler meg trygg på at pregningsperioden har blitt krydret med alt det Hopi trenger for å både kunne fungere som familiemedlem og som kollega etterhvert i Hundelykke, i arbeid med andre hunder.
Han er trygg, selvsikker og uredd, men også tillitsfull, nyskjerrig og litt av et arbeidsjern!
Jeg merker nå at han trenger mer utfordringer og ønsker å lære, så fra neste uke når jeg begynner å jobbe for fullt igjen vil det bli lagt inn korte treningsøkter, hvor vi kan samarbeide og styrke kontakten og arbeidsgleden. Til nå har innlæring som nevnt tidligere, blitt lagt inn i daglige rutiner og som en del av normal omgang uten spesifik tid satt øremerket til dette.
Grunnlaget er altså lagt for videre treningen fordi han vet hva som lønner seg; selvvalgt sitt, følge fingeren, legge seg, komme på innkalling,øyekontakt, vente for å nevne noe. Jeg vil alltid være en god nummer to så lenge han har Mischa, og alderen som følger nå er første del av pubertetstiden så her gjelder det å skjerpe interessen for å jobbe sammen med meg!
Den eneste utfordringen jeg har som må jobbes mye med, er at Hopi har veldig lav bjeffeterskel.
Jeg var uforbredt på dette da Mischa aldri har bjeffet så og si, og i alle fall aldri av kjedsomhet, for oppmerksomhet eller når hun var trøtt eller frustrert. Hopi bruker bjeffing i alle disse anledningene.
Her må jeg også tilføye at det IKKE er lett for en familie på fire å alltid huske på at den beste måten å få en atferd til å dø ut på, er å ikke gi den noen form for oppmerksomhet!
Så det tar litt mer tid enn jeg skulle ønske, men det går fremover, og barna hjelper til som best de kan med å snu seg bort når han bjeffer,og belønne stillhet og ro. Det er nitidig arbeid, men jeg har hatt ei ridgebacktispe som i tillegg til å bjeffe i nevnte scenarier, også voktebjeffet og varslebjeffet, og dette trente jeg bort -på noen måneder, riktignok- men det fungerer. Det vet jeg, og det er motivasjonen når krapylet syns det er mektig urettferdig å måtte ligge bundet på et rom på klinikken (les: han får være med på jobb!) sammen med Mischa, i stedet for å leke med klinikk-bestisen sin, Humle, som er en 3 uker yngre jaktlabrador han er så heldig å få vokse opp sammen med.
Dette annonseres høylytt, til Mischas forferdelse (hun ligger i samme rom og den bjeffingen er skarp!) Jeg må vente det ut, roser når det er stille, og går inn til ham når han har vært stille en stund. Belønningen er så klart lek med Humle på plenen utenfor klinikken  

Neste post i valpebloggen blir mer om treningen vi gjør, innlæringsteknikker og fremgangsmåter. Fortsatt sover Hopi mellom 17-20 timer i døgnet, og jeg merker STOR forskjell de dagene han ikke har fått nok søvn. Det er 9 år siden sist jeg så dette i praktis, og det er godt å erfare at det jeg sier på kurs stemmer: Nok søvn gir en roligere, mer lærenem og mer harmonisk valp.
Vi har til nå hatt kveldsraptus to ganger

Knøtteblogg, del 4 – Lillemann er 12 uker!

Jeg spøker med at jeg er i barselperm og valpetåke, men det er jammen sånn det føles. Feriedagene mine roterer stort sett rundt når Hopi skal sove, hvor lenge, når det er tid for mat, hva vi skal gjøre av miljøtrening og sosialisering under våkentiden hans.. Og før jeg vet ordet av det er det kveld igjen, og knøttet skal legges seg for natta. Vi har klart å holde ham opp imot 18 timer med søvn i døgnet, og resultatet er at han har minimalt med kveldsraptuser, biter veldig lite på annet enn sine egne leker (og et stolbein i ny og ne når han er overtrøtt eller kjeder seg) og har blitt god til å finne roen og søvnen selv. Han sover nå både ute på terrassen og inne på sofaer og i hundesenger uten at vi trenger å sitte ved siden av ham hele tiden, han sover også godt i bilen sammen med Mischa og SOV ok på nettene første halvannen uke… Til jeg skjønte at jeg hadde gått i fella jeg står så fromt å predikerer for alle mine kursdeltakere at de bør prøve å unngå. Som jeg skrev sist lot vi ham komme inn i sengen til oss på morgenen, noe i alle fall jeg og Hopi syns var veldig koselig (min mann syns vel det var mest praktisk, for da sov valpen noe lengre). Det var faktisk SÅ koselig for Hopi at han bestemte seg for at morgensovingen i vår seng burde starte ca halv tre på natta. Vi var så klart ikke enige og tenkte vi skulle la ham pipe/bjeffe seg ferdig (normalt tok jo det bare noen få minutter), men det skulle vise seg at den lille karen var veldig mye mer standhaftig enn først antatt. Resultatet ble at jeg måtte legge meg ut på stua igjen et par netter (utenfor synsfeltet hans men så han kunne høre meg) før vi kunne trene videre på å la ham sove hele natten ”alene” sammen med Mischa. Det tok over en uke før han sluttet å spurte bort til soveromsdøra vår etter tissingen på plenen å morrakvisten. Så til dere andre; gjør som jeg sier, og ikke som jeg gjør!
Siden planen er å bruke Hopi som terapihund når jeg jobber med hunder på konsultasjoner og kurs, er det enda viktigere enn normalt at han treffer så mange (trygge) hunder som overhodet mulig nå før han blir 16 uker. Vi har møtt venners hunder, nabohunder og avtalt treff så og si hver dag siste halvannen uke, og tre ganger har vi vært i byen for å slå sammen sosialisering og miljøtrening. Etter en god soveøkt kjører vi ned til sentrum av Lillesand, som er full av sommerturister og hundene deres, tar en kort båndtreningsøkt bort en gate til nærmeste park, setter oss på en benk og søker litt etter godbiter i gresset for å stresse ned, og så titter vi på folk og hilser på trivelige hunder som syns det er greit å være rundt valper. Korte møter med så mange ulike raser som mulig, og vi har rukket mange! Han er utrolig god til å lese andre hunder, og tilpasser intensiteten sin etter hvordan de møter ham, noe ikke alle valper mestrer i så ung alder. Resultatet er at de fleste syns det er helt ok å la ham hilse og snuse, siden han gjør det på en høflig måte  Jeg sørger også for å avslutte hilsing eller lek i god tid før de blir lei, eller han blir for gira. På den måten vil han også lære å avslutte før det bikker over. Etter en halvtimes tid i sentrum er Hopi som regel sliten, han viser det med å vimse mer, pipe litt eller bjeffe, og da tusler vi tilbake til bilen hvor han sovner momentant. Jeg gjør det til en regel at dersom vi drar tilbake til samme sted kan vi være litt lengre, drar vi til et ukjent sted må vi korte ned på tiden vi er der. Dette er samme prinsippet som når vi trener; nytt moment må innlæres skikkelig, før vi kan gå videre til neste vanskelighetsgrad, og skal et kjent moment trenes på nytt sted eller med nye forstyrrelser, må vi ofte gå litt tilbake så vi sørger for mestring. Jeg har siden Hopi kom i hus belønnet ham for å sitt og vente når jeg lager mat, rydder i hagen, henter egg inne i hønsegården etc. Sitter han får han et ”bra!” og en godbit eller kos. Så la jeg på håndtegnet mitt for sitt, og nå sier jeg sitt samtidig som jeg viser håndtegnet. Han forstår nå ordet og setter seg også kun på verbal instruks, men er vi på nytt sted bruker jeg håndtegn sammen med ordet. Ett skritt tilbake for å sørge for mestring  Håndtegn og kroppsspråk skjønner og lærer hunder dobbelt så raskt som ordene vi sier, derfor legger jeg på håndtegn på så mange instrukser jeg kan og begynner alltid med dette. Jeg har begynt å venne ham til at jeg kommer og går, både når han sover/slapper av og når han er våken. Jeg bruker alltid håndtegnet mitt for ”kommer tilbake” (hånd på brystet), selv når jeg bare skal raskt inn på badet eller vaskerommet for å hente noe. At jeg går, skal være forutsigbart, og bety at jeg alltid kommer tilbake. Vi har så klart vært på noen båtturer, siden han bor på en øy og båtliv hører med hos oss. Dette tar han med stor ro, og han har også testet svømmekunnskapene sine både i ferskvann og i sjøen. Vi har hatt gravemaskiner på tomta siste uka, og både de og gressklipper og støvsuger er null stress for denne karen. Merker at oppdretter har gjort en god jobb med å gjøre dem lydsterke! Vi trener fortsatt ikke mye på lydighet eller konkrete ”dressurøvelser”, alt han lærer er instukser som naturlig trengs i hverdagen og som han selv tilbyr. På den måten han vi trene masse uten at han blir sliten eller lei, og hverdagslydigheten kommer gradvis ”av seg selv”. Det eneste jeg setter av treningstid til, er korte sekvenser med apport (men også her på hans initiativ og med lek og belønning), og båndtrening. Når vi ikke trener kontakt i bånd (fremelsker allerede nå venstresiden, noe som resulterer i at når jeg smatter på ham FØR båndet blir stramt, melder han allerede som oftest inn på denne siden) er han enten løs eller i langline, og ”følge fingeren” når jeg vil at han skal endre retning. Dette bruker vi også innomhus hvis jeg trenger at han går bort fra bordet, ned fra sofaen eller unna gardinene (som er spennende å leke med). Fordi det lønner seg for ham å sitte mens jeg lager mat (da får han ros og godbit), gjør han nettopp det og jeg slipper en valp i beina på kjøkkenet. Han er på god vei til å sitte på avstand mens vi spiser, hver gang han går unna bordet roser jeg og kaster en godbit til ham. Så shaper jeg inn stadig større avstand til jeg har ham der jeg vil, i passe avstand fra oss og fristende mat som drysser ned ved barnas stoler. Begge hundene får lov til å spise det som har falt ned etter at måltidet er over, så det er jo belønning i seg selv. Men mest av alt nyter han å være valp, leker med Mischa og oss, utforsker hagen og skogen ved siden av, løper etter katten (som aller helst vil kose med ham!) og sover masse  Vi er så fornøyde med familietilskuddet!

Knøtteblogg, del 3 – Første uke i ny familie

Tirsdag 21 juni var endelig dagen her, og turen gikk til Kirkenes for å endelig møte Hopi og hente ham hjem. Det første han gjorde var å klemme meg (virkelig, med armene rundt halsen min og kinn mot kinn!), og hvis jeg ikke var forelsket fra før ble jeg det i alle fall da
Etter et lite døgn på Russlandsgrensa med oppdretter, deres voksne vizslaer og vorsteh-tisper, var vi klare for hjemreise; Hopi og jeg, og min venninne Mari og Hopis bror, Samson. Begge flightene gikk bra, og vi hadde en kort transfer på Gardermoen hvor gutta fikk tisse på aviser og leke litt. Det var et par øyeblikk i innsjekkings-køene og ved take off hvor vi var VELDIG glade for å være to… Begge gutta klynket og bjeffa (og i Hopis tilfelle, ulte) og folk stoppet og kikket stygt (!) på oss. Sjarmerende, siden det var fint lite vi kunne gjøre annet enn å putte inn en hånd i reiseburene og prøve å forsikre de små om at vi var der og at de var trygge. Det ble mange ”første” for Hopi og Samson ila de 4 timene fra vi dro fra Kirkenes til vi landet på Kjevik; første gang i lite bur, første gang på fly, i folkemengder, første møte med trillekofferter, babyer som skriker, første gang borte fra brødrene og de sov alene for aller første gang. Vi følte allerede at de var våre, men for gutta var vi fremmede som de var prisgitt å stole på siden vi -i mangel av det trygge hjemmet de kjente- var det eneste de hadde akkurat da.
Jeg opplever ofte på mine kurs at folk er fortvilet over at valpen den første tiden er veldig mye mer avhengig av en person i familien, og i de aller fleste tilfeller er dette den som henter valpen eller er mest sammen med valpen de to-tre første døgnene. Jeg starter også alltid teorikvelden på Knøttekursene mine med å si ”Gratulerer med adoptivbarn med pels, som ikke snakker menneske!”. Det er nemlig akkurat det vi har fått hjem nå; en liten kar som er knallgod på å være valp, hund, vizsla og 9 uker, men som foreløpig ikke kan mye om verken oss, mennesker generelt, vårt språk, våre regler og rutiner, våre forventninger eller hvordan han skal passe best inn i akkurat vår familie. Det er det vi som skal lære ham, og for å gjøre det på en måte som gjør ham trygg, selvsikker, lykkelig og lærevillig, er det viktig at vi forstår hvor han kommer fra. Jeg pleier å trekke adoptivbarn-anekdoten noe lengre for å tydeliggjøre det for nybakte valpeeiere; tenk deg at du har hentet en toåring fra f eks Korea. Som har sine erfaringer og sin bakgrunn fra et helt annet land med andre rutiner og kotymer, alt er nytt og det eneste trygge er de armene de ble overlatt i (dine) da de måtte reise fra alt trygt. Ville du forventet at de kunne spise perfekt med kniv og gaffel, to år gamle, hvis de i tillegg kun hadde brukt pinner tidligere? De skjønner ikke norsk, og akkurat som et barn fra Korea må lære seg at vi vesten håndhilser vi mer enn vi bukker, så må valpen lære at menneskesøsken ikke kan tygges på som en valpebror kan. Eller når barn løper bort fra dem er det kanskje fordi de blir redde eller ikke vil leke mer, der valpen ser på det som en invitasjon til lek. For det er det valper gjør.
Så, Hopi ble møtt på flyplassen av hele sin nye flokk, og vel hjemme syns han det varme svaberget i hagen var det beste stedet å ligge og iaktta sin nye verden. Han var ydmyk og forsiktig da han traff storesøster Mischa, hun ignorerte ham for det meste første døgnet og etter det tok hun stadig mer intitiativ til både samvær og lek. Siden Mischa er en godt voksen dame som trenger sin ro og sin plass i fred særlig når hun skal sove, bestemte vi oss for å hente frem grand danois buret vi har stående etter tidligere hunder, og lot ham sove i dette på nettene nå første tiden. Det stod mellom å ligge helt alene i stua (Mischa hadde aldri giddet å sove sammen med ham hvis han var løs i rommet) eller sove i det store buret med seng og leker tilgjengelig, og Mischa i sin seng rett ved siden av. Han må også ligge i bur når han skal være med meg på jobb, så det var praktisk at han lærte seg dette uansett, og det hindrer ham også i å skade seg på ting mens vi ikke er tilstede og passer på. Så snart Mischa aksepterer å sove med ham ryker buret ut igjen.
Første natten var døren til buret åpen, og jeg sov med hodet omtrent inni buret sammen med ham. Natten etter lukket jeg døra, men sov rett utenfor med hånda inn til ham når han trengte det. Dette gikk fint, så da flyttet jeg meg neste natt litt lengre unna, og snakket til ham dersom han peip eller bjeffet så han visste hvor jeg var. Etter fem netter var jeg tilbake på soverommet mitt, med døra åpen så jeg fortsatt kan gi meg til kjenne skulle han trenge det. Han våkner fortsatt på natten og da tar jeg ham ut for å tisse og legger ham tilbake. Det er litt protester både når han legges for kvelden og på natten, og det er ikke rart; det er helt naturstridig for hunder å sove alene! De er samsovere, og derfor må det læres å sove alene (selv med en annen hund rett ved). Han våkner rundt seks på morgenen, da er vi ute igjen så han får gjort fra seg, og så sover han og Mischa et par timer til under dyna sammen med oss. Det er kun for kosens skyld, og for at jeg skal få noen ekstra timers søvn  Og SØVN er faktisk det viktigste jeg lærer Hopi akkurat nå; nok søvn gjør at han blir uthvilt til å fordøye alle nye inntrykk på en konstruktiv måte, det gjør at han biter og herjer og maser mindre, det gir oss en mulighet til å gi ham den nærheten han trenger og viktigst av alt: søvn avler søvn! Det er som første del av barseltiden med nyfødt baby, alt tilpasses den lille og dens rutiner og behov. Hopi sover nå mellom 16-19 timer i døgnet, de første to dagene måtte han hjelpes til søvn hver gang, og fortsatt sitter jeg ved siden av ham til han sovner så jeg er sikker på at han går helt ned og ikke spretter opp med det samme jeg beveger meg. Etter en liten time med lek i hagen, eller han har hilst på hønene eller truffet nabohunden, så sørger jeg for at han får gjort sitt fornødne og legger sengen hans i sofaen ved siden av meg. Han får en leke å tygge på siden det behovet ofte dukker opp når han er morjete og trøtt, og så stryker jeg ham rolig til han slukner. De første dagene kunne jeg ikke reise meg eller flytte på meg før han gløttet på øyene og fulgte med på hva jeg skulle. Etter to dager kunne min mann bytte plass med meg når han hadde sovna, og nå kan han også ”legge” ham når han trenger å sove, og jeg kan gå til og fra så lenge han ser meg. Fremskritt! Jeg lar han sovne i sengen sin, og har nå begynt å flytte denne rundt så han sover ulike steder i huset og på terrassen. På denne måten skaper jeg en forutsigbar rutine rundt sovingen, og sengen kan jeg ta med på besøk eller på tur og så vet han hva han skal gjøre og hvor han skal sove. Jeg har også på musikk når han sover så han venner seg til lyd og for å ha en rutine jeg kan bruke når han skal lære å være hjemme alene.
Det ligger hundeleker overalt i hele første etasje, andre etasje er sperret av pga trappa og barneleker. Oppmerksomhetslyd brukte jeg fra dag 1 og belønnet med godbit hver gang. Denne bruker jeg hvis han skal gå unna noe, eller prøver å tygge på forbudte ting. Vi bytter med leker hele tiden, og har godbitskåler stående rundt i huset så vi alltid ha tilgang på belønning hvis han gjør noe vi ønsker mer av. Jeg legger ikke inn egne treningsøkter med en liten valp, men vi trener hele tiden; på Hopis intitiativ. Setter han seg; ros og belønning (kos eller godbit). Venter han; belønning. Legger han seg; belønning. Jeg legger først på håndtegn, så den instruksen jeg vil bruke. Foreløpig er vi på håndtegn-nivå og har tegn for sitt, legge seg, vent, ferdig, gå unna (følge fingeren). Barna har lært seg å stå stille hvis han prøver å tygge på dem, og holde frem håndflatene foran ham så han ikke kommer til fingrene. Så finner de en leke eller en godbit som de kaster litt bort fra seg. Fungerer veldig bra  Valper er som svamper den første tiden, og læring skal komme naturlig og konsekvent. Så lenge det lønner seg for Hopi å gjøre som jeg ønsker, vil han gjøre nettopp det. Og jeg bruker hans eget intitiativ som basis for treningen. Kommer han løpende med en leke i munnen roser jeg, bytter med en annen leke eller godbit, sier ”takk” når han slipper og vips er jeg igang med apport-trening. Jeg legger hånda på brystet og sier ”kommer tilbake” hver gang jeg går ut av et rom eller lukker en dør kort mellom oss, dette er starten på hjemme alene treningen, og skaper en forutsigbar rutine.
Oppdretter hadde trent inn fløyte-innkalling ved å blåse i fløyte når valpene fikk mat. Dette har jeg videreført med å plystre min innkallings-lyd hver gang jeg serverer maten hans. Det blir min absolutte innkalling –den som er hjernevasket- og så har jeg ”kom” som innkallingsord ellers. Dette er jeg også sparsommelig med, jeg sier kun ”kom” når han er på vei inn til meg i fullt firsprang, og jeg sier det når han er helt inne hos meg. Jeg ønsker at han skal lære seg å komme raskt, og at jeg skal kunne ta på ham før jeg sender ham ut. Det forhindrer ham i å lære seg uvanen av å komme, men ikke heeelt bort, hvis det er noe annet spennende på gang.
Miljøtrening og sosialisering står i fokus hver dag, så de små lukene med våkentid planlegges nøye. Vi møter minst en ny hund hver dag, og da hunder jeg vet er greie med valper så han får gode opplevelser nå i starten. Et nytt miljø om dagen prøver vi å få til, men alt i korte og kontrollerte former. Vi var i byen i går, og benyttet anledningen til litt båndtrening. Det betyr at jeg har en vennlig arm (les: jeg prøver å hjelpe ham å holde båndet slakt ved å følge ham hvis han vil snuse, og bruker oppmerksomhetslyden før båndet strammes så han holder seg ved meg). Vi gikk bort en gate, så satte vi oss utenfor en kiosk og så litt på folk som gikk forbi, gikk en annen gate tilbake og vips hadde det gått en halvtime og det var mer enn nok for en liten kropp. Han sovna i bilen på vei hjem, etter å ha smakt på en rose, hilst på flere barn og voksne, en hyggelig shi tzu, sett to hunder som bjeffet på hverandre i parken, sett på folkevrimlen rundt seg, hørt en mann spille trekkspill og snust på et gipset bein og et par krykker. Neste våkenøkt tilbrakte vi i hagen sammen med Mischa, med litt lek og godbitsøk. Han har hatt lite kveldsståk, med unntak av en kveld hvor han ikke hadde sovet så lenge og dypt som han trengte på dagen. Det er en HELT klar sammenheng mellom kveldsraptus og nok hvile og søvn! Jeg har startet et sommerknøttekurs for at Hopi og Samson skulle få sosialisert seg med andre valper (og for de andre som ikke hadde noe valpekurstilbud i sommer), og selv om de var kun 9 uker på mandag som var første praktiske kveld holdt de koken og lekte med både større og eldre valper uten problem. Takk til oppdretter for utrolig trygge og selvsikre knøtt!!
Denne tiden går så fort, så nyter hvert øyeblikk, også de som er slitsomme og masete. Snart er han ikke bebis lengre, og da kommer jeg til å savne dette

Knøtteblogg, del 2 – Før valpen hentes hjem

Det har vært mye venting i denne prosessen, og mye av ventingen har vært nærmest nervepirrende.
Først ventet jeg på beskjed om jeg fikk valp fra Thea som jeg håpet på, så ventet jeg på beskjed om fordelig av kjønn og hvorvidt det ble hannhund eller tispe på meg, så har det vært en laaang ventetid mens oppdretter har vurdert de små håpefulle og prøvd etter beste evne å matche riktig valp med riktig familie. Og en uke før henting fikk vi beskjeden; han vi falt for allerede på første bildet oppdretter la ut på siden sin, han som har vist at han er trygg, nyskjerrig, tillitsfull, selvstendig og akkurat passe fredsmeklende i valpekassa, han med det Lyseblå halsbåndet; det er vår Hopi.
Det er fortsatt litt venting igjen, men heldigvis er det bare få dager til Hopi og broren hans Samson skal ut og reise for første gang og fly to flighter før de er fremme i nye hjem på Sørlandet.
Ute på øya forbereder vi oss, og det er disse forberedelsene jeg tenkte å dele med dere i denne posten. Det første jeg gjorde var å kjøpe Adaptil spray. Det er en feromonbasert spray som kan brukes på sengen hans, i reiseburet og i huset vårt i forkant for å roe gamlemor Mischa som skjønner veldig godt at noe er på gang.
En lekekasse står klar med ulike leker, det er myke, harde, i gummi og tvinnet tau. Jeg vet ikke ennå hva han foretrekker, så jeg vil ha et utvalg så vi alltid har noe å gjøre en byttehandel med dersom han skulle finne noe i huset han vil smake på som vi ikke ønsker at skal bli ødelagt av skarpe valpetenner. Valper er som små barn lette å avlede, og leker og tyggebein bør være tilgjengelig alltid den første tiden. Når han velger sine favoritter, pleier jeg å gjemme noen av de andre lekene (akkurat som jeg gjorde med barna da de var små!), og blir han lei av de han har fremme, kan jeg bytte dem ut med de jeg har tatt bort så det stadig blir noe nytt og spennende å leke med.
Jeg har kjøpt inn en myk og lun seng, med gode kanter så han kan krype nedi. Det blir stor overgang å skulle sove i egen seng uten søsknene, og det er ikke gitt seg at Mischa ønsker selskap i sin seng (eller ved siden av seg overhodet) før de har blitt litt kjent. Jeg kommer så klart til å sove sammen med ham de første nettene, det bør være en gradvis tilvenning som med alt annet han skal lære seg. Så snart Mischa skjønner at han har kommet for å bli regner jeg med hun tar ansvar også på nattestid. Våre hunder får være både i senger og sofaer, hunder liker å ligge opp fra gulvet og de setter pris på å variere sovested ila dagen. Legger valpen seg i sofaen sammen med oss må han lære at her vil det bli bevegelse fra vår side selv om han sover eller prøve å sove. Legger han seg derimot i sin egen seng skal han være helt i fred. Ingen får gå bort til mine hunder når de sover i egne senger, og vil noen ha kontakt med dem skal de kalle på dem så de selv oppsøker kontakt. Det er viktig siden mat- og liggeplass er noe hunder fra naturens side både kan og bør forsvare. Vi lærer hundene våre at de kan stole på at vi ikke tar fra dem mat, og at de får ligge uforstyrret i sengen sin.
Det neste vi har gjort klart er å valpesikre huset. Med det mener jeg at det er VÅRT ansvar at Hopi ikke skader seg på noe i huset, at han ikke får i seg giftige potteplanter, svelger små legoklosser eller liknende, samtidig som det er vårt ansvar å fjerne ting vi er redd for eller veldig glad i. Det er helt naturlig for en valp å smake på verden, og skal det smakes må det ofte også tygges 🙂
Jeg er veldig glad i bøkene mine, så disse vil noen uker fremover stå veldig høyt i hyllene, og vinduskarmene ryddes for vaser av glass og kaktuser som kan stikke en liten nyskjerrig snute. Som regel går det fort å lære valpen hva han faktisk kan smake på og leke med, herav byttehandel med alltid tilgjengelige leker og tyggebein!
Vi kommer også til å sette opp en babygrind opp til andre etasje, der barna har sin base. På den måten kan mine utallige planter stå trygt der den første tiden, barna trenger ikke være så påpasselige med alle de små nipsetingene sine på gulvet, og både Charlie (katten vår) og Mischa kan trekke seg tilbake der når de trenger en valpepause. Jeg vil også gjøre det jeg kan for å hindre HD/AD hvis jeg kan, og å fly opp og ned trapper er ikke særlig preventivt i så måte.
Vi har hatt flere samtaler hele familien om hva vi kan forvente når Hopi kommer, og hva vi kan gjøre for å hjelpe ham å falle til ro hos oss på best mulig måte.
Valper skal sove opp til 18-20 timer i døgnet, noe som gjør at barna våre på 6 og 9 må forstå viktigheten av å ikke vekke eller forstyrre Hopi når han sover eller hviler. Dette er for at han ikke skal bli overtrøtt og ustyrlig, og utsovet vil han også lære nye ting lettere og bedre, samt bearbeide alle de nye inntrykkene på en mye mer konstruktiv måte. En uthvilt hjerne og kropp fungerer best på alle måter!
Vi har snakket om at hendene våre er KUN til kos og rolig håndtering, aldri til lek. Det har vi tau og tyggeleker til. Vi leker også ned, det vil si at lekene trekkes langs bakken, godbitene kastes på bakken, og når vi belønner gjør vi det nedenfra (vi vifter ikke godbiten over hodet på Hopi, vi holder hånden under snuta hans, som vi gir mat til en hest). Dette for å hjelpe ham så han ikke trenger å hoppe og sprette så mye, noe som fort blir en uvane veldig få setter pris på. Det minsker også sjansen for at valpen dytter barna overende eller skraper dem opp med klør eller valpetenner.
Vi har gått igjennom håndtegn for sitt, vent, legge seg og snakket om hvordan vi lærer ham å følge fingeren vår. På den måten trenger vi ikke mase og styre så mye, men kan guide ham på en forståelig og forutsigbar måte unna ting eller bort til ting avhengig av hva vi trenger.
Hopi snakker ikke verken norsk eller menneske ennå, og han trenger tid til å lære seg dette!
Men et språk snakker han godt, og det er kjærlighet. Det viktigste vi kan gi ham den første tiden er forutsigbarhet, trygge rutiner, nok søvn og MASSE kos og oppmuntring når han mestrer og gjør det vi ønsker. Vi skal være detektiver etter ting å belønne!!
Jeg lærer også barna de dempende signalene, og selv om de har hatt hund hele livet kjenner ikke Hopi oss sånn som Mischa gjør, så da blir det ekstra viktig at vi viser ham at vi forstår hva han sier, hva han ønsker og hva han trenger.
Oppdretter har lært valpene å komme på fløyte når de får mat, og dette er første del av innlæringen av den absolutte (hjernevaskede) innkallingen. Nå trenger jeg bare å bytte fløytelyden ut med mitt plystresignal, så er vi godt i gang 🙂

Knøtteblogg, del 1 – Valg av rase og oppdretter

Da var jeg i gang, og første post i valpebloggen dreier seg om tiden FØR knøttet kommer i hus. Det er mange grunner til at man ønsker seg hund; en treningskompis, noen å gå i skogen med, en å ha med på jakt, du vil drive med hundesport, barna har mast lenge nok, naboen har en veldig fin dachs, hunden du har fra før begynner å bli gammel eller du har mistet en kjær venn og trenger tassing i stua igjen.
For oss handlet det om det nest siste. Mischa har blitt 9 år og selv om hun er i fin form og forhåpentligvis har hun flere gode år igjen, merker vi forkalkningene i ryggen på vinteren, at hun ikke er like gira på tur etter klokka åtte (da har hun lagt seg for kvelden), og jeg som har hatt henne som nærmeste kollega i Hundelykke alle disse årene måtte i høst pensjonere henne fra flere kurs fordi jeg merket at hun ikke hadde noe glede av det lengre.
Vi har snakket og tenkt, og det er mange raser vi kunne hatt, men endte med at vi ikke var ferdige med Vizslaen helt ennå og dermed begynte jakten på et kull. For rasen er liten, så det var ikke bare lett! Jeg har sittet som leder av UVN (Ungarsk Vizsla i Norge) tidligere, og gjennom styret ble jeg kjent med de fleste av de norske oppdretterne.
Jeg kjenner også til de fleste av avlsdyrene, og da Thea skulle parres var det lett å ønske seg valp fra henne, for hun er en av mine favoritter 🙂
Jeg kunne holdt et helt foredrag om rasevalg (og i flere år gjorde jeg nettopp det!), men det jeg kan si er at det er veldig viktig å tenke seg godt om før man velger. Det finnes så utrolig mange raser, vi har brukt tusenvis av år på å avle frem ulike egenskaper i hundene våre, og det er viktig å sette seg godt inn i bruksområdet til den rasen du velger så du slipper å bli overrasket over at Border collien din gjeter, eller at Dobermannen din vokter.
Alle egenskaper kan fremelskes eller dempes ned på en fornuftig måte, men tenk over hva du skal bruke hunden til før du hopper på den rasen naboen har fordi den har så flott pels.
For meg var det greit fordi jeg kjenner rasen jeg har fra før godt, og den dekker alle mine behov: Lettlært, førernær, sosial og god med andre hunder og dyr (dette er egenskaper jeg trenger når jeg skal utdanne en ny kollega!), de er også glade i folk, har liten til ingen intimsone (kalles bollelåshunden, og det er ikke uten grunn) noe som er veldig praktisk for oss som har barn og mye folk inn og ut av huset. Vizslaen har jaktinstikt, men går sjelden langt fra eier, og det er greit når vi bor i skogen. Jeg er heller ikke glad i pelsstell (bare på katter!) så den korte pelsen er et pluss.
Min oppretter bor helt i Kirkenes, og er selv ivrig jeger (klikkertrener jakthundene sine, det liker jeg!), og vi hadde en lang prat i forkant siden jeg ikke kommer til å jakte med min neste hund heller, men la den få bruke apporterings- og arbeidslysten sin på spor, apporttrening med dummy, feltsøk og en hel haug annet siden planen er å utdanne en ny “hundeterapihund” som kan følge i Mischas fotspor.
Jeg likte hannen de hadde valgt, en flott herremann fra Finland. Mischas far er også finsk, så det føltes litt symbolsk.
Ventetiden ble ekstra lang siden løpetiden ikke kom i oktober som forventet, men i stedet i februar. Med det ble det sommervalper, noe som i grunn passet enda bedre!
21 april kom 7 gutter og 1 jente til verden, og siden jeg ikke hadde noen sterke meninger om kjønn sa det seg selv da de ble født; nestemann blir en guttevalp 🙂
For meg betyr ikke kjønn noe, jeg har hatt både hanner og tisper opp igjennom årene, og det er fordeler og ulemper med begge deler. Det bor mye tisper i mitt nabolag på Justøya, derfor tenkte vi tispe, men Mischas forgjenger var en stor RR hann som gjorde en fantastisk jobb med hunder på konsultasjoner. Han var galant med damene, og kul med gutta.
Det viktigste for meg er mentalitet, så helse, og til sist eksteriør. Siden kullet kommer fra Kirkenes, har jeg ikke mulighet til å besøke dem og observere atferd underveis. For dere som har sjans til det anbefaler jeg flere besøk i valpekassa! Det er utrolig lærerikt å se på “valpe-TV”, og det gir dere et inntrykk av de forskjellige personlighetene samtidig som dere blir litt kjent med oppdretter og tispa. Hvordan hun håndterer valpene har mye å si for pregningen av dem, tispa skal ikke være hard eller streng med valpene, de går fortsatt på valpelisens en GOD stund til! Hun bør ikke være nervøs overfor besøk, tillate at dere koser og klapper på de små og ta kontakt med dere. Vær også oppmerksomme på hvordan valpene har det hos oppdretter; får de oppleve nye ting? Gå på ulike underlag, beriket miljø med gjenstander og leker? Treffe mange forskjellige folk, dyr og andre hunder?
Tiden i valpekassa er uhyre verdifull og viktig, føler du at du er på intervju hos oppdretter har du valgt riktig! Sørg også for at dere har forberedt dere godt til besøkene, skriv ned spørsmål dere måtte ha (dette forsvinner fort når dere sitter i kassa med alle de små nurkene kravlende rundt!) og prøv å bli så godt kjent med foreldredyrene som mulig, og spør masse om hva oppdretter observerer av valpenes ulike personligheter.
For meg som sitter helt i andre enden av landet har det gått i små filmsnutter, bilder og rapporter fra oppdretter, som jeg heldigvis kjenner og stoler veldig på.
Det gjør denne prosessen noe lettere for meg enn for dere som skal forholde dere til folk dere ikke har noen relasjon til fra før. Husk: Ingen spørsmål er for dumme eller for masete. De fleste oppdrettere vil ta det som et godt tegn at dere er nøye og interessert!

Jeg er også så heldig at min venninne og kollega har Mischas halvbror fra før, og vi henter om to uker i dag hjem hvert vårt lille knøtt 🙂 Neste uke skal jeg skrive litt om hvordan jeg klargjør huset og barna før valpens ankomst. Navnet har vi klart allerede, han skal hete Hopi <3
Etter Hopi indianerne, som kalles “The peaceful ones”.

Bloggen blir til!

Om 3 uker henter jeg vårt nye familiemedlem hjem, en Ungarsk Vizsla gutt som heter Hopi <3 Jeg har holdt Knøttekurs (valpekurs for de yngste familiehundene) i over 15 år, og selv om kurset inneholder både teori og praktisk trening tilhørende den aller første tiden med nytt pelsbarn i hus, er det mange som har spørsmål rundt tiden før valpen kommer hjem, og ikke minst hvordan jeg som atferdsterapeut og hundetrener legger opp rutiner og læring de første ukene og månedene.
Jeg tenker derfor å skrive litt om det her, så dere som planlegger valp kan få noen nyttige tips og input i forkant av familieforøkelsen og dere som har hentet hjem knøttet deres allerede kan titte innom disse notatene og få litt råd og vink så den første tiden blir så trivelig, trygg og oversiktlig som mulig. Både for dere og valpen deres!
Mischa er 9 år og pensjonert som voksenledere og demohund, og hun gleder seg nå til å være storesøster for vårt neste tilskudd! I denne bloggen vil jeg legge ut litt om hvordan jeg tilrettelegger for min kommende kollega i Hundelykke og hans første tid hos oss på Justøya 🙂