Pubertetsblogg, del 1 – Pubertet, trening og endring

Hopi har blitt 17 mnd, og befinner seg i tjukkeste pubertet. Fra å være en av de mest utfordrende valpene jeg har hatt (og kjent!) er han nå en av de greieste unghundene jeg har jobbet med, og det er jeg veldig takknemlig for. Over sommeren lærte Hopi seg å svømme, og med flere måneder på rad med skikkelig gode badetemperaturer var det svømming som var hovedaktivitet for begge våre fra mai til august. Vi er så heldige å ha et vann rett nedenfor huset, og her har vi kajakker liggende, så når enten barna eller min mann tok seg en tur ut ble hundene med og svømte ved siden av i det stille vannet. Andre ganger dro vi ut på de ytterste skjær på øya og verken Hopi eller Mischa lot store bølger stoppe badegleden. Vi benyttet så klart anledningen til å trene vannapport, og Hopi hopper (!!) fra fjellet ved utsending. Veldig imponerende!

Til forskjell fra mine tre tidligere hannhunder i «tenårene» har Hopi vært både arbeids- og lærevillig hele veien, og det var varmen -og ikke unghundkaoset- som satte en stopper for mye av trening og aktivitet i sommermånedene. Som nevnt er det ingen tvil om at Hopi liker pirkearbeid i den forstand at han liker å finjustere momenter og lære nye øvelser som han selv kan sette sammen i en sekvens. Vi elsker å jobbe sammen, og jeg blir skikkelig motivert av iveren hans; en til to repetisjoner på et nytt moment så sitter det, og han husker det helt fint til neste trening et par dager senere. Nå er jeg så heldig at min assistent og kollega Mathilde har tatt utdannelsen Rallyinstruktør, og det er ingen tvil om at dette er den formen for trening som passer både meg og Hopi best innenfor lydighetsspekteret.
Rally er morsomt, utelukkende positivt, det er lov å rose og belønne, og vi kan jobbe med finjusteringer og tett samspill akkurat som Hopi liker. Det jeg ser klart ift trening sammen med Hopi er at det han er god på og liker best å gjøre, det er plutselig det jeg liker best også. Vi er et team, vi skal spille hverandre gode, og det skal være lystbetont og hyggelig for oss begge.Vi jobber videre med apport-treningen, nå kan jeg sende ut i flere retninger med håndtegn og han følger min utpekte retning, henter og leverer i hånda. Hver gang. Han kan gå ved siden av meg og bære dummyen (leverer i hånda når jeg ber om det), han kan søke opp gjemte dummys og avlevere (eneste vi mangler er å sette seg ved siden av meg, han leverer i hånda rett foran), jeg kan sende ham ut bakover, han plukker opp på vei inn, og det er veldig sjelden han tygger (han bærer pent og uten å miste eller kaste i lufta). Siden han ikke har vist like stor iver på søksøvelser og apportering som Mischa, har jeg kun trent apport VELDIG korte økter og alltid stoppet når det er kjempegøy, så forventningen til neste økt er så stor som mulig.
Rally og triks kan vi trene noe lengre, her har han full fokus og max motivasjon uansett, så her legger jeg alltid inn en eller to gode pauser hvor vi sitter sammen og bare gjør ingenting midt i for å hjelpe ham å lære å slappe av også når han er supermotivert og i arbeidsmodus.
Dette blir stadig bedre, men vi har en liten vei å gå. Han tilbyr atferd som frysmarkering eller hode i fanget for å «lure» meg til å få jobbe når vi hviler, men jeg demper, belønner kun når han sitter eller står eller ligger og gjør ingenting, stryker ham beroligende og roser rolig for alt av ro.
Belønningen -foruten å faktisk være avslappet med hvilepuls- er en kort treningsøkt til Do as I do trener vi når som helst, dette er så gøy og her får han virkelig brukt hjernen sin samtidig som vi samarbeider på en helt unik måte. Vi kan stadig utide reportoaret (se videoer på fb siden fra vårt første seminar, dette er en fantastisk treningsform som også er utrolig praktisk!) og det er ingen tvil om at nye momenter innlæres MYE raskere med denne teknikken! Vi har jobbet med frysmarkering (han skal legge snuten sin på hånda mi og holde den der noen sekunder) og jeg hadde kommet til neste trinn som er markering på en teppebit (eller noe annet man måtte ha for hånden). Dette gikk helt fint så lenge den var festet på min hånd, da jeg festet den på veggen og han skulle markere her prøvde han i stedet å rive den ned… Jeg testet med Do as I do teknikken; bad ham vente, dyttet min egen nese på tepperuta på veggen, sa «do it» (som han er trent til å forstå som gjør det samme som meg) og han dyttet nesa på akkurat som jeg hadde gjort. Utrolig morsomt! Vi har altså valgt oss noen treningsfelt som vi jobber med og vil utvikle videre, og jeg tenkte jeg skulle skrive litt om hvorfor og hva det kan brukes til

*Hverdagslydighet (noen eksempler):
-Innkalling og meldetrening
Noe av det aller viktigste du kan lære hunden din, det er nyttig alltid og hele tiden og i alle situasjoner! Jeg bruker en smatte/kysselyd som meldelyd eller oppmerksomhetslyd, dette var det første jeg lærte Hopi. Nå jobber vi med å koble lyden til folk og dyr vi møter på tur, den betyr ikke lenger bare godbit eller kom til meg, den betyr gå inn på venstre side så får du masse ros og kontakt, vi kan passere folk og dyr (og alltid i liten høflig bue utenom de møtende) og straks vi er forbi får du godbiten og kan løpe fri igjen eller få langt bånd til å snuse og gå som du vil. Jeg sier «kom!» med lys og glad stemme HVER gang han selv kommer løpende mot meg, for å få en så sikker og lystbetont innkalling med ordet kom som mulig. Parallelt med dette trener jeg det jeg kaller den absolutte innkalling, eller nødinnkalling, som er hjernevasket med det aller beste han vet. Jeg plystrer, og FÔRER ham med skinke eller pølse, og så snart pystrelyden stopper, stopper fôringen også. Kun et par repetisjoner, og daglig mens han var valp. Nå trener vi ute uten forstyrrelser, men alltid med det aller beste han vet i belønning, og jeg er skikkelig sparsommelig med denne innkallingen for den skal være absolutt og et positivt rullgardin som går ned utenpå alle de andre (jaktinnstinkt, tisper, lekekompiser etc).
-Legge seg på sengen eller i sofaen når vi spiser eller lager mat
Dette sier seg selv, jeg kan miste løk eller andre ting på gulvet som ikke er bra for hunder, og det er også litt tungvindt å ha hunder rundt beina mens jeg lager mat eller når vi spiser. Hundene får alltid lov til å gå over gulvet og spise rester når vi er ferdige, men da etter at jeg har fjernet eventuelle ting som kan være farlig for dem.
-Hilse pent på gjester eller folk generelt med beina i bakken
Noen kan være redde, de kan ha pene kjoler på eller ikke ønske hund i ansiktet, de kan være uheldige og skade noen, de girer seg selv opp med hoppingen. Vi har en altfor streng hundelov i Norge, og dette gjør at vi må være ekstra nøye med å lære hundene våre gode manerer så ikke de blir satt i en situasjon hvor noen kan føle seg truet eller forulempet.
-Gå unna instruks og ferdig/nok
Praktisk så vi slipper å mase så mye, si nei og bli frustrerte, ved å lære hunden å gå unna med peking kan vi lettere få dem ut av situasjoner, bort fra et ispsisende barn eller en annen hund som ikke ønsker å hilse. Ferdig instruks er greit for å kunne stoppe heftig lek med katten, masing på barna eller i andre situasjoner hvor du trenger at hunden stopper med det den gjør. Jeg viser flate hender, og det pleier som regel være nok her i huset nå som Hopi vet hva det betyr.
-Omvendt lokking
Dette er genialt både for å lære hunden å være rolig, i forbindelse med håndteringstrening, for å øke selvkontrollen og som en mulighet til å lære hunden å kommunisere ja eller nei. Hunden lærer å se på en åpen hånd med godbit (vi lukker hånden hvis den prøver å ta godbiten de første gangene, så den forstår at den skal avvente), gradvis lengre og med varierende avstand. Når hunden forstår konseptet, vil vi kunne bruke omvendt lokking hos veterinæren (viktig at de spiller på lag og følger dine instrukser så det hele tiden blir på hundens premisser), ved kloklipp, på utstilling etc. Trikset er at når vi starter forstiktig håndtering mens hunden er i frys mot hånda og godbiten, stopper vi med en gang hvis hunden går ut av frys-posisjonen. Dette betyr «nei», og skal respekteres. Så snart hunden igjen ser på hånda di, prøver du kort igjen, og når hunden forblir i frys har den sagt «ja» til at du stryker den kort oh skal belønnes umiddelbart. På denne måten får hunden også medbestemmelse og det er så viktig for selvfølelse og trygghet.-Rotrening
Dette er uhyre viktig, og det er en grunn til at det står trening; dette må for svært mange læres, og kan de det hjemme må de kanskje trene på det borte, kan de det inne er det ikke sikkert det er like lett ute. Det må læres, det må generaliseres i ulike miljøer, og hunden må selv finne utav det langt på vei, vi kan kun være der som støtte og forbilder i form av selv å være avslappet eller bruke dempende signaler som eksempelvis gjesping, sakte blunking, sukking og avslappet kroppsholdning. Å kunne roe seg og slappe av når det trengs gjør hunden generelt mer tilpasningsdyktig og vil gjøre at den håndterer ulike situasjoner mye bedre enn hvis den er stresset og giret. Det er akkurat som med oss mennesker; er vi uthvilt, avslappet og «på plass» mentalt takler vi det aller meste bedre enn når vi er stresset og har sovet for lite.
-Sove alene, være alene hjemme
Det er frytelig å være overtrøtt og stresset, og hvis man i tillegg er utrygg og engstelig når man er alene, blir dette dobbelt så tungt. Selv om det er naturstridig for hunder å være alene, er det viktig at de lærer dette når de skal leve sammen med oss, for de færreste har mulighet til å være sammen med hunden sin 24/7. Det er både en tjeneste for deg selv og hunden din å lære den å være trygg i eget selskap, men dette er ingen hodepute eller grunn til å være alene mer enn noen timer av gangen. Skyndt deg saaakte, så får du gode og varige resultater. Hunden skal aldri være utrygg mens du trener eller når du går ifra, men stole på at du straks kommer tilbake, og dermed gå inn i ventemodus i stedet for å bli stresset og enstelig.

*Lydighet, triks, konkrete ferdigheter som shapes inn gradvis:

Det skal være morsomt og lystbetont å trene sammen, lydighetsøvelser kan være praktiske også i hverdagen og for meg handler det først og fremst om samspillet mellom meg og Hopi hvor vi jobber sammen og lærer hverandre å kjenne på en annen måte. Alt jeg lærer ham av øvelser og triks kan brukes i andre settinger; på tur, hjemme eller som aktivisering når han er i et nytt miljø eller trenger å bruke hodet sitt. Det er helt tydelig at han synes det er gøy, og jeg lar ham tenke selv, finne løsninger og komme med egne «forslag» mens vi jobber. På den måten øker jeg selvtilliten hans og gir ham en boost samtidig som vi får inn nye momenter og sekvenser. Ros, lek og godbiter blir det mye av!

*Spor, apport og søk:

Jeg har valgt en fuglehund og det ligger i genene hans å søke og apportere. Da han ikke skal brukes på jakt men ha mange andre viktige og utfordrende oppgaver som hundeterapihund og demohund på Hundelykke, sørger jeg for å trene dummiapport med ham så han får brukt sine naturlige instinkter og anlegg med å søke, hente og avlevere. Jeg trener ID spor så han etterhvert kan brukes til å finne folk og dyr som har gått seg bort, apporten brukes også når han hjelper meg med klesvasken eller finner lommeboka jeg har mistet og leverer denne til meg stolt og fornøyd. Vi jobber også mye med nosework og generelle søk av godbiter eller gjemte leker etc, så han får brukt nesa si og slitt seg litt ut mentalt. Dette er veldig viktig for absolutt alle raser, da luktesansen er den viktigste for hunder og nesearbeid er noe de er både dyktige til og elsker å holde på med.

Alle disse tingene blir gjennomgått og er ting vi trener på sammen på våre kurs hos Hundelykke!
Det er mer vanlig enn uvanlig at hunder på Hopis alder er kaotiske, ufokuserte, opptatt av andre hunder, uforutsigbare (plutselig bjeffer på ting, fungerer utmerket den ene dagen og bare tøyser den neste) og det kan være enormt frustrerende for eierne. Men, de HAR ikke glemt alt du har lært dem.
De er akkurat den samme herlige personligheten som de var som valper, det er bare utfordrende å skulle finne seg selv og bli voksen… Akkurat som menneske-ungdommene.
Elsk meg når jeg fortjener det minst, det er da jeg trenger det mest er et utsagn som passer godt på unghundtiden. Vær en klippe, hev deg over tøys og tull, velg dine kamper og prøv å se på kaoset med humor og forståelse. Dette er det viktigste du kan gjøre for unghunden din akkurat nå, snart er den lærevillige og fokuserte valpen tilbake i ny og roligere versjon som voksen, og det er bare helt vidunderlig!!
Neste blogginnlegg blir mer om hvordan vi kan hjelpe disse frustrerte hormonbombene så de (og vi!) får en så grei unghundtid som mulig.Hjemmemiljøet til Hopi endret seg over sommeren, og det er ikke alltid lett når to blir til en.. Over sommeren var det litt bjeffing når det banket på eller folk kom inn i gården vår, men dette var initiert av gamlemor som hadde blitt dement og litt svaksynt, og det er klart ungfolen hang seg på.
I august skrantet Mischa stadig mer, hund sov mye, var ikke interessert i turer eller aktiviteter, hun kjente ikke igjen folk, hun glemte hva hun skulle (kunne gå ut på morgenen for å tisse, stå ute noen minutter, og så komme inn igjen helt forvirret for så å måtte følges ut for tissing).
Hun ble også veldig avhengig av oss og Hopi for støtte og nærvær, og kunne ikke være alene et minutt; noe hun så klart heller ikke måtte. Vi tilpasset, vi støttet, vi tilrettela som best vi kunne for pensjonisten vår, men vi så også at hun begynte å miste gnisten og visste det snart var hennes tur til å reise videre. Dette påvirket så klart Hopi, han ble mer urolig og diltete (fulgte Mischa), og hang seg på hennes bjeffing når hun virket oppskjørtet og forvirret. Samtidig ble han rørende opptatt av henne; han var mild og nær når hun trengte det, vasket henne på hunders vis, la seg sammen med henne og intil henne, og når hun ble urolig hjemme eller hvis hun ikke så meg eller noen av oss andre var han alltid rett ved så hun hadde støtte.
Det er ingen tvil om at hunder har følelser akkurat sånn som oss, vi er mange som har visst dette lenge og nå har vi heldigvis helt oppdatert forskning som bekrefter det også.
Hopi visste før oss tobente at Mischa var skikkelig syk, og søndag for 5 uker siden var det akutt forverring i tilstanden hennes. Ultralyd viste mye væske i buken, blodprøvene bekreftet det de hvite slimhinnene avslørte; hun var nær ved å trenge blodoverføring og veldig svak.
Men Mischa og jeg hadde gjort en avtale mange år tidligere, veterinær Birte skulle komme hjem til oss og la henne reise videre, og hun skulle få tid til å si farvel til familie og venner hun var glad i. Dessuten skulle hun få pannekaker til frokost på sin siste dag…
Og det fikk hun; et døgn med venner og familie, gråt og uendelig kjærlighet og takknemlighet over å ha fått ha verdens nydeligste sjel hos oss i ti og et halvt år. Hopi var der da hun fikk siste sprøyten, han kom bort da det hele var over, vasket ansiktet hennes en siste gang og tuslet rolig inn på stua og la seg til å sove. Dyr forstår så uendelig mye mer enn vi aner, om både livet og døden, og deres omsorg og empati for hverandre og oss er en gave.Hopi sov i flere dager etter Mischa reiste, han trøstet oss, han hadde også passet på henne og hadde litt å ta igjen på hvilefronten. Bjeffingen når vi får gjester er helt borte, bjeffingen ute også, han trenger ikke fotfølge meg lenger, han kan ligge og sove uten problem både mens jeg beveger meg inn og ut av huset og opp og ned i etasjene. Han er igjen en virkelig lettvindt unghund, og jeg gleder meg stort til å følge ham videre mot voksen alder!
Han er humoristisk, tøysete, en raring som alltid klarer å velte noe eller sette seg fast hvis mulig (akkurat som Emil i Lønneberget!), det skjer alltid noe rundt Hopi, men han har et STORT hjerte og masse kjærlighet og omtanke for alle rundt seg. En skikkelig hjerteknuser som virkelig får skinne nå som han er eneste hundebarn i flokken vår

0 replies

Legg igjen et svar

Want to join the discussion?
Feel free to contribute!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *