Pubertetsblogg, del 2 – Snart voksen, men ikke helt..

Det er igjen desember, og jeg husker veldig godt hvor spent jeg var i fjor på om jeg overhodet kunne henge opp julepynt med Hopi i hus….
Det gikk -som du kan lese om i Knøttebloggen- forbausende bra, med visse forhåndsregler.Hopi er nå 20 mnd og liker fortsatt å holde meg litt på tå og hev. Det er ingen tvil om at han er veldig knyttet til meg (ikke så rart når vi stort sett er sammen det meste av døgnet hver dag), og så og si uten unntak hvis jeg henter barna eller handler eller drar et sted uten ham, har han stjålet noe av mitt og/eller ødelagt det hvis ikke de hjemme passer på som smeder.
Jeg later som ingenting, han får lite eller ingen feedback på det, jeg er alltid glad for å se ham når jeg kommer hjem, men så klart irriterer det meg at jeg har mista enda et par tøfler, favoritt-vantene mine eller en singlet jeg likte spesielt godt. Merker han irritasjonen? Og hvis han gjør det, burde han da ikke slutte å stjele mine ting så all energien jeg utstråler når jeg kommer hjem er utelukkende kjærlig og positiv?
Det jeg vet er at det alltid er ting som lukter veldig mye meg han tar, og eneste måten å få bukt med det på er å sørge for at han har alternativer å tygge på, og familien min hjemme MÅ følge med og be ham gå unna hvis han forsyner seg i votte-og-lue-kurven i gangen.

Han får tisse i hagen på morgenen og sent på kvelden før leggetid, og plutselig de siste ukene har han ikke alltid kommet når jeg plystrer ham inn. Etter et par minutter kommer han fornøyd travende ned veien fra naboen, eller han har funnet noe spennende i skogen ved siden av og mister hørselen midlertidig (Det er helt sant; når nesa skrus på får de 70% dårligere syn og hørsel!).
Jeg pleier å si at den vanskeligste innkallingen er inn fra egen hage. Det går ikke ned en instinkt-klaff på samme måte som når en jakthund får ferten av vilt eller en ung hannhund får en løpetispe inn på radaren, men veldig mange hunder opplever også nabotomtene, veien utenfor hagen og området rundt litt som sitt domene, og derfor trenger de lissom ikke skyndte seg inn når du roper og de befinner seg innenfor en gitt radius rundt huset deres.
I tillegg betyr som regel alltid innkalling fra hagen at utetiden er over, og det er så klart kjipt hvis du er klar for å være lengre ute. Jeg er derfor mer ute i hagen med Hopi nå, vi trener apport eller triks, vi har søk, jeg kaller inn og slipper ut, eller belønner med lek. Når han nærmer seg åpningen i hekken ut mot veien, bruker jeg meldelyden (kysselyd som er innlært fra han var valp som oppmerksomhetslyd) og peker ham inn igjen på plenen og BELØNNER. Det MÅ lønne seg å holde seg i hagen sammen med meg, og det må lønne seg å ikke gå ut av tomta selv når jeg ikke er tilstede.

Innkallingstrening er heller ikke noe hunden lærer og så kan resten av livet, det må friskes opp og trenes på jevnlig og det skal være GØY å komme til deg! Hver gang!

Jeg holdt på tirsdag et foredrag om stress i Kristiansand, og det var godt oppmøte og veldig god stemning. Jeg var der for å forelese og lære bort, likevel har jeg selv blitt minnet på noen viktige ting etter tirsdagen og jeg ser småting hos Hopi jeg ikke har tenkt mye over den siste tiden fordi ting går så bra og stressnivået er mye bedre og på plass enn det har vært. Men, han slikker seg mye. Både generelt på kroppen og på oss, men særlig den ene frempoten, og da ofte etter tur, etter aktivitet, eller hvis han har sovet litt lite. Hva betyr det? Mest sannsynlig stress-relatert. Jeg har en temmlig godt innarbeidet «nok»-instruks, så jeg kan si dette med rolig stemme samtidig som jeg viser flate hender.
Da slutter han, men antagelig bruker han slikkingen som en måte å avreagere på, som omdirigert atferd fordi han er urolig inni seg. Det kan også være at han ikke er så stressa, men at han fortsetter å gjøre dette fordi det var sånn han håndterte stresset sitt tidligere. Det kan ha satt seg som repetativ atferd, som neglebiting hos oss, og selv etter at stresset er borte kan hunder fortsette å gjøre ting de gjorde da de var stresset, og i hans tilfelle med slikking kan de -i verste fall- slikke på seg sår hvis ikke det blir stoppet.
Noen hunder klør seg veldig under stress, andre jager halen, løper etter lysglimt, eller bruker monoton bjeffing som et stress-utløp. Det er veldig viktig å hjelpe hundene ut av disse destruktive mønstrene, og det hjelper IKKE å bli streng, kjefte eller straffe dette!
Det hjelper heller ikke å kun stoppe atferden som jeg beskriver over, jeg stopper det og så ser jeg på hva som ligger bak; hva har vi gjort i dag, hvor mye har han sovet, har det skjedd noe spesielt, noe som har gjort ham oppskjørtet eller veldig gira? Målet er da å tilrettelegge så jeg kan hjelpe ham ut av det.Jeg snakket på foredraget om hundenes tålegrense, og viktigheten av å prøve å hjelpe dem å holde seg under denne. Tålegrensen er helt individuell, alle hunder har ulik tålegrense i ulike situasjoner og overfor ting, hunder, eller opplevelser. Din jobb -når du i løpet av puberteten blir skikkelig godt kjent med hunden din- er å klare å være forutseende nok til å unngå sitasjoner den finner stressende, ha nok avstand så hunden din får tid og mulighet til å ta inn nye inntrykk og takle situasjonen i sitt eget tempo, løse ut med nesearbeid, rotrening eller pause FØR det bikker over, og hunden din ikke klarer å verken fokusere, konsentrere seg eller kommunisere med deg og omverdenen som den normalt sett ville klart.

Veldig mange opplever at hundene deres i puberteten kan få runder med utagering i bånd.
Språket blir hemmet, og det samme blir bevegelsesfriheten med bånd på, og dette kombinert med forhøyet nivå av kjønnshormoner og adrenalin gjør at hundene har mindre tålegrense og lar seg trekke av andre hunder i større grad enn når de blir voksne. Hva gjør vi? HOLDER AVSTAND.
Det er kun din hund som kan avgjøre hvor stor avstand den trenger når den skal se på, passere eller være i nærheten av andre hunder. Der hvor vi instinktivt trekker båndet til oss og tauer hunden vår inn under armen for å få «kontroll» på den, hemmer vi i stedet hundens språk og kommunikasjon, og den frustrasjonen kommer som regel ut som bjeffing og utfall mot den møtende hunden.Snu, gå langt ut av stien, gå i STOR bue, og slipp ut båndet ditt!! Stol på hunden din, den trenger det så veldig akkurat nå. La den ha kroppen så fri som mulig så den får snakket hundsk med sin artsfrende, gå heller selv lengre unna og belønn med godbit og masse ros når din hund velger deg fremfor å stå alene og bjeffe på nabohunden der borte. De gode nyhetene er at gjør du dette, tåler at folk ser rart på deg for at du ikke «tar hunden» eller «gir den klar beskjed om at den atferden vil du ikke ha» (les: kjefter, eller i hundens øyne; bjeffer med), så vil det gå over av seg selv. Jeg kan garantere det! Ingen hunder ønsker konflikt, men har du ingen mulighet for å flykte dersom det skulle bli bråk (fordi du er i bånd), er angrep beste forsvar.

Som tenåringer trenger unghundene masse søvn og hvile, men mest av alt trenger de forståelse og tålmodighet. Ungulver trekker ut av flokken på denne tiden, eller de bestemmer seg for å bli, avhengig av hva som er mest hensiktsmessig. Hundene våre har vært domestisert i så mange tusen år at de ikke lenger har muligheten for å forlate oss, de ønsker heller ikke denne muligheten, like lite som de ønsker å «bli sjef» eller «ta over makta» i huset ditt. Det eneste din unghund ønsker seg er din tid, din oppmerksomhet, din kjærlighet, og forståelse for at puberteten er en frustrerende tid hvor det er ekstra viktig at vi hever oss over tøys og mas og holder fast på våre forutsigbare rutiner og regler.

Mange tror at det at jeg trener positivt betyr at jeg ikke har grenser eller bestemmer over hundene mine, men snarere tvert imot vil jeg si. Jeg bestemmer jo alt over hunden min; når vi skal gå tur, hvor vi skal gå, hvem vi skal møte, når han skal få mat eller tyggebein osv. Jeg bestemmer rutinene våre, jeg har lært ham mine regler hjemme og ute og på Hundelykke hvor han tilbringer mye tid, og han har ingen problemer med å følge dem fordi de er trygge og konstante og forutsigbare. Og ikke minst, fordi de er trent inn positivt og med samarbeid og gjensidig respekt. Jeg lar Hopi velge godbiter når vi skal trene på noe nytt eller kanskje litt komplisert, jeg lar ham velge hvilken vei vi skal gå på tur, jeg lar ham vinne tauet i en drakamp nå og da og hvis jeg ber ham legge seg (det er ikke det samme som dekk!) kan han velge om han vil ligge i sin seng, på sofaen, i stolen eller på gulvet.

Jeg tror på gjensidig tillit mellom hund og eier, jeg tror på at trygge og selvsikre hunder er både lykkeligere og mye lettere å ha med å gjøre.

Min hund er ikke bare en hund; Hopi er min partner på Hundelykke, min kompis på tur, min trøst når jeg er sliten og lei meg, min læremester i mitt virke som hundetrener og som menneske, mitt fosterbarn som jeg er pliktig til å følge opp og ta vare på etter beste evne så lenge han lever.

Ingen elsker deg så høyt og betingelsesløst som din hund, uansett hva du gjør mot den, uansett hvilket humør du er i eller hvordan du ser ut eller hvem du er. Vis dem samme respekt og elsk unghunden for akkurat det individet den er, snart er hunden din voksen og da vil du ha ALT å vinne på å ha hevet deg over unghundtøys og kaos og vist hunden din at du er den voksne i relasjonen deres, du har kontroll, du er trygg og vennlig og til å stole på.

På Hundelykkekurs lærer du teknikker for stressreduksjon, selvkontroll, ro når det er mye forstyrrelser rundt, hvordan få økt samarbeid og en hund som ønsker å jobbe med deg. Stress over lang tid kan gjøre hunden din syk, så vær i forkant og meld deg på kurs
Bli Hundelykkelig du også!
0 replies

Legg igjen et svar

Want to join the discussion?
Feel free to contribute!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *