Knøtteblogg, del 5 – Valpetidens første fase er over

Perioden frem til 16 uker kalles pregnings- eller sosialiseringsperioden, og er den viktigste tiden i en hunds liv. I løpet av disse ukene har valpen gått fra å være blind og døv og fullstendig avhengig av hundemor, til å lære seg å fungere i en ny familie; ofte uten andre hunder og med helt andre regler, rutiner og et annet språk enn hundepråket den kan fra før. Hopi har vært heldig, han har Mischa, og i henne en artsfrende som gjør at han får utfolde seg og bare være hund sammen med et av sine mange familiemedlemmer.

Jeg har hatt to hunder samtidig før, og det er utrolig lærerikt å observere den voksne hunden i samspill med valpen. Der vi mennesker lett blir irriterte når valpen bjeffer og maser utålmodig, vil den voksne hunden bruke dempende signaler for å vise valpen at ”dette var masete, det fører ingensteds hen”. De stopper leken før den blir for voldsom ved å selv roe ned, snuse i bakken, snu ansiktet bort, legge seg, gjespe eller gå bort fra bøllefrøet.
Vi har en tendens til å tenke at ”dette er uønsket atferd, det må vi får stoppet så fort som mulig!” og og bruker ord og irritert kroppsspråk for å få valpen ti å slutte å bjeffe, hoppe eller bite. Siden valpen ikke forstår norsk eller menneske, vil dette –sett fra valpens side- være nøyaktig motsatt av det en god og trygg voksenhund ville gjort.
Vi ”bjeffer med” (les: kjefter, sier nei eller slutt med streng stemme), vi stirrer på valpen, går mot den, eller rett og slett gir den oppmerksomhet når det den forstår best er at vi hever oss over tøys og tull og går bort eller snur oss når den maser og kaver. Så snart Hopi roer seg, vil Mischa ta kontakt igjen for å vise ham at dette er sånn du skal oppføre deg.

Like viktig som å klare å bevare roen når valpen er hektisk, overtrøtt, frustrert eller kaotisk, er det å rose og belønne med kos eller godbit når den gjør det vi ønsker.

Hvis du nå tror at jeg som dyretrener og atferdsterapeut klarer dette hver gang, tar du feil! Det er ganske annerledes å trene valp når du har to barn i huset og en hund fra før som skal ha egentid og oppmerksomhet. Jeg hadde en forestilling om at jeg skulle være i forkant hele tiden, ha godbiter i skåler rundt i huset og alltid være klar til å belønne alt av ønsket atferd så jeg fikk minimalt av den uønskede. At alle soveøktene skulle bli så lange og rolige som han trengte, og at dagene skulle deles inn i våkentid og sovetid så han hele tiden var uthvilt til nye eventyr.

Men gjester kommer ikke alltid når Hopi akkurat har sovet en totimers økt og er uthvilt og avslappet, barna klarer ikke alltid i gå stille i trappa, eller ikke løpe etter ham hvis han har stukket av med favoritt-bamsen, og jeg har høner og katt og barn som trenger meg og min tid, og det gjør at jeg ikke alltid rekker å belønne alle fire potene i bakken før Hopi har hoppet opp mot benken og nesten snappet til seg en brødskive som så klart er lagt for langt ut mot kanten…
Høres det kjent ut? De gode nyhetene er at innlæring krever korte, hyppige og gjentagende økter for å sette seg. Så selv om Hopi fortsatt kan bli fristet til å sjekke hva som ligger på kjøkkenbordet etter at vi har gått i fra, har det lønnet seg for ham å sitte litt på avstand mens vi spiser eller mens jeg lager mat, og derfor velger han nå stort sett å gjør nettopp det.

Jeg har lagt en hundemadrass i nærheten av bordet (mellom spisebordet og kjøkkenbenken så den fungerer til begge) og gradvis shapet inn at han skal ligge her mens vi spiser eller lager mat. Først ble han belønnet for å ikke mase, hoppe eller bjeffe (noe han gjorde mye!), så for å sitte lengre unna, og nå sitter eller ligger han som regel på madrassen der han får aller mest ros og godbit for å være. Instruksen ”legge seg” ble introdusert tidlig (jeg sa dette når han allerede lå nede, og roste ham) og den fungerer nå fint både med ord og håndtegn. Jeg ønsker meg en hund som –når det ikke skjer noe spesielt eller han venter på noe- setter seg uten å måtte bli fortalt at han skal sitte. Jeg kaller det en selvvalgt sitt, og dette har blitt belønnet fra dag 1. Resultatet er en valp som setter seg utenfor hønsegården når jeg skal inn og mate hønene, setter seg og observerer omgivelsene hvis når vi stopper opp når vi er ute og miljøtrener, og nå sist i går satte seg ved fotgjengerfelt i Göteborg hver gang jeg stoppet. Uten å bli fortalt at han skulle sitte

Mitt hovedfokus disse ukene har vært sosialisering og miljøtrening, og det er gledelig å erfare at ingenting vipper denne lille karen av pinnen. Vi startet med oppdagelsesferder i nabolaget; første ukene i hus ruslet vi langs veien og turene våre varte kanskje 10 min med masse nye lukter og spennende oppdagelser langs veien.
Vi hadde korte turer til sjøen, til sentrum (valgte rolige dager først, og så mer travle etterhvert), vi møtte kuer og geiter, nye hunder nesten daglig – men korte hilsemøter for det meste siden han skal jobbe med hunder og trenger å ha sett og møtt så mange ulike raser som mulig, og har en lekekompis i huset sitt. På turer til nye steder legger jeg alltid inn en pause i midten for å fordøye inntykk og se hvordan han håndterer det nye.En tur til Lillesand sentrum kunne se omtrent sånn ut: Kjøretur til byen på 10 min, tisse i parken, rusle bort en vei (alltid minst 3 meter kobbel, og jeg sørger for å hjelpe ham å holde det slakt for mest mulig frihetsfølelse og egen mestring) og hilse på de som vil hilse av mennesker eller hunder. Snuse på alt, titte på alt, ta inn alle inntykk. Jeg bruker smattelyden for å få oppmerksomhet når jeg trenger å få ham bort til meg (hvis det er mennsker, syklister eller hunder som ikke han skal bort til). Så stopper vi i en park bortenfor, kanskje vil han sette seg eller snuse litt rundt der vi står, eller vi setter oss sammen på en trapp eller benk og slapper av noen minutter. Alt er nytt, så alt må fordøyes for at det skal bli kontruktiv miljøtrening i stedet for stress og overstimuli. Når jeg merker at han er ferdig med observeringen, går vi rolig tilbake til bilen. De første gangene samme vei så det ble noe kjent, nå når han er litt eldre sørger jeg for å ta en annen vei for å gi ham enda flere inntrykk.

Vel hjemme igjen sover han da godt og kan fordøye alt i drømmene. De siste fire ukene har en sånn økt tatt alt fra 20 min til 45 inklusive kjøringen, og da er det sjelden han er oppjaget eller gira til soveøkten. Er han morjete, bitete eller ikke vil sove, vet jeg at det har blitt litt for mye og tilpasser dette i neste omgang.

Vi var i Sverige i helgen, så på dagen han var 16 uker fikk han testet seg i en skikkelig storby! Valgte et parkeringshus som utgangspunkt, for da fikk vi testet heis ned, og vindeltrapp med åpne nettingtrinn opp igjen. Begge deler gikk uten problem, det er som han ikke skulle gjort annet
Vi krysset veldig traffikkerte veier, og hadde midtdelen av ekskursjonen i en liten park midt mellom veiene og bilene. Vi traff en trivelig springer spaniel som han fikk leke litt med og noen unge jenter syntes han var søt og ville hilse på. Hvis ikke folk viser tegn til å ville si hei, stopper jeg og bruker godbit og smattelyden for å få oppmerksomheten hans. Stort sett er det ingen problem å passere, i alle fall ikke hvis Mischa er med.På vei tilbake var han mer sliten, så da gikk han selv ved siden av meg, og jeg passet på å si ”bra! Gå pent” siden vi har startet treningen av å å på venstre side. Han satte seg når jeg stoppet, og dette ble så klart belønnet. På vei inn på parkeringshuset begynte han å mase på Mischa, bite henne i halsen og hoppe mot henne.
Mange ville her tenkt at han hadde masse energi igjen som måtte ut, til tross for alle nye inntrykk og alt han hadde opplevd de siste 20-30 minuttene. Heldigvis vet Mischa bedre, og det gjør jeg også. Hun lar seg derfor aldri skru opp at dette, og jeg skjønte at nå måtte vi komme oss til bilen for en ny soveøkt.
Han slokna før vi var ute av parkeringshuset…

Begynner valpen din å bite i båndet, hoppe på deg, nappe deg i hasene eller tøyse på slutten av turen, kan du så og si uten unntak konkludere at han er sliten og trenger kjente omgivelser, hvile eller pause. Skjer dette hver tur, ville jeg gått igjennom hvor langt du går, hvor mye nytt som skjer eller hvor ofte dere er på helt nye steder. Som grunnregel kan du være lengre et kjent sted (som i skogen ved siden av hagen vår hvor Hopi kan tusle rundt mye lengre enn på skogstur et ukjent sted) enn på et helt nytt område eller miljø. Det samme gjelder lek og sosialisering med andre hunder, nye møter og lek med fremmede valper eller hunder bør ikke vare lengre enn at valpen lett han avbrytes og roes, og du vil merke at den skrur seg mye raskere opp med fremmede enn med hunder den kjenner eller bor sammen med.
Vi blir jo også mer slitne av å være på nye steder, eller snakke med nye mennesker enn de vi er trygge på og kjenner godt, sant?

Jeg føler meg trygg på at pregningsperioden har blitt krydret med alt det Hopi trenger for å både kunne fungere som familiemedlem og som kollega etterhvert i Hundelykke, i arbeid med andre hunder.
Han er trygg, selvsikker og uredd, men også tillitsfull, nyskjerrig og litt av et arbeidsjern!
Jeg merker nå at han trenger mer utfordringer og ønsker å lære, så fra neste uke når jeg begynner å jobbe for fullt igjen vil det bli lagt inn korte treningsøkter, hvor vi kan samarbeide og styrke kontakten og arbeidsgleden. Til nå har innlæring som nevnt tidligere, blitt lagt inn i daglige rutiner og som en del av normal omgang uten spesifik tid satt øremerket til dette.
Grunnlaget er altså lagt for videre treningen fordi han vet hva som lønner seg; selvvalgt sitt, følge fingeren, legge seg, komme på innkalling,øyekontakt, vente for å nevne noe. Jeg vil alltid være en god nummer to så lenge han har Mischa, og alderen som følger nå er første del av pubertetstiden så her gjelder det å skjerpe interessen for å jobbe sammen med meg!
Den eneste utfordringen jeg har som må jobbes mye med, er at Hopi har veldig lav bjeffeterskel.
Jeg var uforbredt på dette da Mischa aldri har bjeffet så og si, og i alle fall aldri av kjedsomhet, for oppmerksomhet eller når hun var trøtt eller frustrert. Hopi bruker bjeffing i alle disse anledningene.
Her må jeg også tilføye at det IKKE er lett for en familie på fire å alltid huske på at den beste måten å få en atferd til å dø ut på, er å ikke gi den noen form for oppmerksomhet!
Så det tar litt mer tid enn jeg skulle ønske, men det går fremover, og barna hjelper til som best de kan med å snu seg bort når han bjeffer,og belønne stillhet og ro. Det er nitidig arbeid, men jeg har hatt ei ridgebacktispe som i tillegg til å bjeffe i nevnte scenarier, også voktebjeffet og varslebjeffet, og dette trente jeg bort -på noen måneder, riktignok- men det fungerer. Det vet jeg, og det er motivasjonen når krapylet syns det er mektig urettferdig å måtte ligge bundet på et rom på klinikken (les: han får være med på jobb!) sammen med Mischa, i stedet for å leke med klinikk-bestisen sin, Humle, som er en 3 uker yngre jaktlabrador han er så heldig å få vokse opp sammen med.
Dette annonseres høylytt, til Mischas forferdelse (hun ligger i samme rom og den bjeffingen er skarp!) Jeg må vente det ut, roser når det er stille, og går inn til ham når han har vært stille en stund. Belønningen er så klart lek med Humle på plenen utenfor klinikken  

Neste post i valpebloggen blir mer om treningen vi gjør, innlæringsteknikker og fremgangsmåter. Fortsatt sover Hopi mellom 17-20 timer i døgnet, og jeg merker STOR forskjell de dagene han ikke har fått nok søvn. Det er 9 år siden sist jeg så dette i praktis, og det er godt å erfare at det jeg sier på kurs stemmer: Nok søvn gir en roligere, mer lærenem og mer harmonisk valp.
Vi har til nå hatt kveldsraptus to ganger
0 replies

Legg igjen et svar

Want to join the discussion?
Feel free to contribute!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *