Knøtteblogg, del 3 – Første uke i ny familie

Tirsdag 21 juni var endelig dagen her, og turen gikk til Kirkenes for å endelig møte Hopi og hente ham hjem. Det første han gjorde var å klemme meg (virkelig, med armene rundt halsen min og kinn mot kinn!), og hvis jeg ikke var forelsket fra før ble jeg det i alle fall da
Etter et lite døgn på Russlandsgrensa med oppdretter, deres voksne vizslaer og vorsteh-tisper, var vi klare for hjemreise; Hopi og jeg, og min venninne Mari og Hopis bror, Samson. Begge flightene gikk bra, og vi hadde en kort transfer på Gardermoen hvor gutta fikk tisse på aviser og leke litt. Det var et par øyeblikk i innsjekkings-køene og ved take off hvor vi var VELDIG glade for å være to… Begge gutta klynket og bjeffa (og i Hopis tilfelle, ulte) og folk stoppet og kikket stygt (!) på oss. Sjarmerende, siden det var fint lite vi kunne gjøre annet enn å putte inn en hånd i reiseburene og prøve å forsikre de små om at vi var der og at de var trygge. Det ble mange ”første” for Hopi og Samson ila de 4 timene fra vi dro fra Kirkenes til vi landet på Kjevik; første gang i lite bur, første gang på fly, i folkemengder, første møte med trillekofferter, babyer som skriker, første gang borte fra brødrene og de sov alene for aller første gang. Vi følte allerede at de var våre, men for gutta var vi fremmede som de var prisgitt å stole på siden vi -i mangel av det trygge hjemmet de kjente- var det eneste de hadde akkurat da.
Jeg opplever ofte på mine kurs at folk er fortvilet over at valpen den første tiden er veldig mye mer avhengig av en person i familien, og i de aller fleste tilfeller er dette den som henter valpen eller er mest sammen med valpen de to-tre første døgnene. Jeg starter også alltid teorikvelden på Knøttekursene mine med å si ”Gratulerer med adoptivbarn med pels, som ikke snakker menneske!”. Det er nemlig akkurat det vi har fått hjem nå; en liten kar som er knallgod på å være valp, hund, vizsla og 9 uker, men som foreløpig ikke kan mye om verken oss, mennesker generelt, vårt språk, våre regler og rutiner, våre forventninger eller hvordan han skal passe best inn i akkurat vår familie. Det er det vi som skal lære ham, og for å gjøre det på en måte som gjør ham trygg, selvsikker, lykkelig og lærevillig, er det viktig at vi forstår hvor han kommer fra. Jeg pleier å trekke adoptivbarn-anekdoten noe lengre for å tydeliggjøre det for nybakte valpeeiere; tenk deg at du har hentet en toåring fra f eks Korea. Som har sine erfaringer og sin bakgrunn fra et helt annet land med andre rutiner og kotymer, alt er nytt og det eneste trygge er de armene de ble overlatt i (dine) da de måtte reise fra alt trygt. Ville du forventet at de kunne spise perfekt med kniv og gaffel, to år gamle, hvis de i tillegg kun hadde brukt pinner tidligere? De skjønner ikke norsk, og akkurat som et barn fra Korea må lære seg at vi vesten håndhilser vi mer enn vi bukker, så må valpen lære at menneskesøsken ikke kan tygges på som en valpebror kan. Eller når barn løper bort fra dem er det kanskje fordi de blir redde eller ikke vil leke mer, der valpen ser på det som en invitasjon til lek. For det er det valper gjør.
Så, Hopi ble møtt på flyplassen av hele sin nye flokk, og vel hjemme syns han det varme svaberget i hagen var det beste stedet å ligge og iaktta sin nye verden. Han var ydmyk og forsiktig da han traff storesøster Mischa, hun ignorerte ham for det meste første døgnet og etter det tok hun stadig mer intitiativ til både samvær og lek. Siden Mischa er en godt voksen dame som trenger sin ro og sin plass i fred særlig når hun skal sove, bestemte vi oss for å hente frem grand danois buret vi har stående etter tidligere hunder, og lot ham sove i dette på nettene nå første tiden. Det stod mellom å ligge helt alene i stua (Mischa hadde aldri giddet å sove sammen med ham hvis han var løs i rommet) eller sove i det store buret med seng og leker tilgjengelig, og Mischa i sin seng rett ved siden av. Han må også ligge i bur når han skal være med meg på jobb, så det var praktisk at han lærte seg dette uansett, og det hindrer ham også i å skade seg på ting mens vi ikke er tilstede og passer på. Så snart Mischa aksepterer å sove med ham ryker buret ut igjen.
Første natten var døren til buret åpen, og jeg sov med hodet omtrent inni buret sammen med ham. Natten etter lukket jeg døra, men sov rett utenfor med hånda inn til ham når han trengte det. Dette gikk fint, så da flyttet jeg meg neste natt litt lengre unna, og snakket til ham dersom han peip eller bjeffet så han visste hvor jeg var. Etter fem netter var jeg tilbake på soverommet mitt, med døra åpen så jeg fortsatt kan gi meg til kjenne skulle han trenge det. Han våkner fortsatt på natten og da tar jeg ham ut for å tisse og legger ham tilbake. Det er litt protester både når han legges for kvelden og på natten, og det er ikke rart; det er helt naturstridig for hunder å sove alene! De er samsovere, og derfor må det læres å sove alene (selv med en annen hund rett ved). Han våkner rundt seks på morgenen, da er vi ute igjen så han får gjort fra seg, og så sover han og Mischa et par timer til under dyna sammen med oss. Det er kun for kosens skyld, og for at jeg skal få noen ekstra timers søvn  Og SØVN er faktisk det viktigste jeg lærer Hopi akkurat nå; nok søvn gjør at han blir uthvilt til å fordøye alle nye inntrykk på en konstruktiv måte, det gjør at han biter og herjer og maser mindre, det gir oss en mulighet til å gi ham den nærheten han trenger og viktigst av alt: søvn avler søvn! Det er som første del av barseltiden med nyfødt baby, alt tilpasses den lille og dens rutiner og behov. Hopi sover nå mellom 16-19 timer i døgnet, de første to dagene måtte han hjelpes til søvn hver gang, og fortsatt sitter jeg ved siden av ham til han sovner så jeg er sikker på at han går helt ned og ikke spretter opp med det samme jeg beveger meg. Etter en liten time med lek i hagen, eller han har hilst på hønene eller truffet nabohunden, så sørger jeg for at han får gjort sitt fornødne og legger sengen hans i sofaen ved siden av meg. Han får en leke å tygge på siden det behovet ofte dukker opp når han er morjete og trøtt, og så stryker jeg ham rolig til han slukner. De første dagene kunne jeg ikke reise meg eller flytte på meg før han gløttet på øyene og fulgte med på hva jeg skulle. Etter to dager kunne min mann bytte plass med meg når han hadde sovna, og nå kan han også ”legge” ham når han trenger å sove, og jeg kan gå til og fra så lenge han ser meg. Fremskritt! Jeg lar han sovne i sengen sin, og har nå begynt å flytte denne rundt så han sover ulike steder i huset og på terrassen. På denne måten skaper jeg en forutsigbar rutine rundt sovingen, og sengen kan jeg ta med på besøk eller på tur og så vet han hva han skal gjøre og hvor han skal sove. Jeg har også på musikk når han sover så han venner seg til lyd og for å ha en rutine jeg kan bruke når han skal lære å være hjemme alene.
Det ligger hundeleker overalt i hele første etasje, andre etasje er sperret av pga trappa og barneleker. Oppmerksomhetslyd brukte jeg fra dag 1 og belønnet med godbit hver gang. Denne bruker jeg hvis han skal gå unna noe, eller prøver å tygge på forbudte ting. Vi bytter med leker hele tiden, og har godbitskåler stående rundt i huset så vi alltid ha tilgang på belønning hvis han gjør noe vi ønsker mer av. Jeg legger ikke inn egne treningsøkter med en liten valp, men vi trener hele tiden; på Hopis intitiativ. Setter han seg; ros og belønning (kos eller godbit). Venter han; belønning. Legger han seg; belønning. Jeg legger først på håndtegn, så den instruksen jeg vil bruke. Foreløpig er vi på håndtegn-nivå og har tegn for sitt, legge seg, vent, ferdig, gå unna (følge fingeren). Barna har lært seg å stå stille hvis han prøver å tygge på dem, og holde frem håndflatene foran ham så han ikke kommer til fingrene. Så finner de en leke eller en godbit som de kaster litt bort fra seg. Fungerer veldig bra  Valper er som svamper den første tiden, og læring skal komme naturlig og konsekvent. Så lenge det lønner seg for Hopi å gjøre som jeg ønsker, vil han gjøre nettopp det. Og jeg bruker hans eget intitiativ som basis for treningen. Kommer han løpende med en leke i munnen roser jeg, bytter med en annen leke eller godbit, sier ”takk” når han slipper og vips er jeg igang med apport-trening. Jeg legger hånda på brystet og sier ”kommer tilbake” hver gang jeg går ut av et rom eller lukker en dør kort mellom oss, dette er starten på hjemme alene treningen, og skaper en forutsigbar rutine.
Oppdretter hadde trent inn fløyte-innkalling ved å blåse i fløyte når valpene fikk mat. Dette har jeg videreført med å plystre min innkallings-lyd hver gang jeg serverer maten hans. Det blir min absolutte innkalling –den som er hjernevasket- og så har jeg ”kom” som innkallingsord ellers. Dette er jeg også sparsommelig med, jeg sier kun ”kom” når han er på vei inn til meg i fullt firsprang, og jeg sier det når han er helt inne hos meg. Jeg ønsker at han skal lære seg å komme raskt, og at jeg skal kunne ta på ham før jeg sender ham ut. Det forhindrer ham i å lære seg uvanen av å komme, men ikke heeelt bort, hvis det er noe annet spennende på gang.
Miljøtrening og sosialisering står i fokus hver dag, så de små lukene med våkentid planlegges nøye. Vi møter minst en ny hund hver dag, og da hunder jeg vet er greie med valper så han får gode opplevelser nå i starten. Et nytt miljø om dagen prøver vi å få til, men alt i korte og kontrollerte former. Vi var i byen i går, og benyttet anledningen til litt båndtrening. Det betyr at jeg har en vennlig arm (les: jeg prøver å hjelpe ham å holde båndet slakt ved å følge ham hvis han vil snuse, og bruker oppmerksomhetslyden før båndet strammes så han holder seg ved meg). Vi gikk bort en gate, så satte vi oss utenfor en kiosk og så litt på folk som gikk forbi, gikk en annen gate tilbake og vips hadde det gått en halvtime og det var mer enn nok for en liten kropp. Han sovna i bilen på vei hjem, etter å ha smakt på en rose, hilst på flere barn og voksne, en hyggelig shi tzu, sett to hunder som bjeffet på hverandre i parken, sett på folkevrimlen rundt seg, hørt en mann spille trekkspill og snust på et gipset bein og et par krykker. Neste våkenøkt tilbrakte vi i hagen sammen med Mischa, med litt lek og godbitsøk. Han har hatt lite kveldsståk, med unntak av en kveld hvor han ikke hadde sovet så lenge og dypt som han trengte på dagen. Det er en HELT klar sammenheng mellom kveldsraptus og nok hvile og søvn! Jeg har startet et sommerknøttekurs for at Hopi og Samson skulle få sosialisert seg med andre valper (og for de andre som ikke hadde noe valpekurstilbud i sommer), og selv om de var kun 9 uker på mandag som var første praktiske kveld holdt de koken og lekte med både større og eldre valper uten problem. Takk til oppdretter for utrolig trygge og selvsikre knøtt!!
Denne tiden går så fort, så nyter hvert øyeblikk, også de som er slitsomme og masete. Snart er han ikke bebis lengre, og da kommer jeg til å savne dette
0 replies

Legg igjen et svar

Want to join the discussion?
Feel free to contribute!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *